Enkelte spesielle familieforhold i Norge
Introduksjon
Samfunnet og dets fremgang er i stor grad drevet av en kapitalistisk / markedsøkonomisk drivaksling. I Nord-Europa er denne understøttet ekstra pga. den protestantiske kulturen og individualistiske samfunnsordenen som man kan se på som en "forlengende stag" av denne drivakslingen.
I Norge
For de fleste familier, er dette en selvfølgelig realitet man må forholde seg med ydmykhet til, til tross for en tradisjonelt sosialistisk mentalitet (før krigen). De fleste forstår at hver det er opp til hver enkelt å gjøre det godt på skole for å få en god jobb så man sikrer seg økonomisk mtp. fremtid, og at hver enkelt er fri i prosessen mot desse målene som vår velferd faktisk avhenger av at individer oppnår. Klarer man ikke dette, blir man sett på som en sosial taper, og som risikerer å ende opp alene uten verken penger eller familie.
Foreksempel, så finst det familier (ja, også etnisk norske familier), som oppdrar barna sine til å nærmest bli Norske "ungpioneerer" (Wikipedia, 2017), med en innstilling at man skal gå med lua i hånda hele livet, samtidig som man må ofre livet sitt for Norge om man må. Dette gjøres samtidig som de kontrollerer sine barn til å fungere som personlige hjelpere og "klagevegger". Vi snakker altså om en helt inkompatibel kollektivistisk kontrast til etterkrigstiden mentaliteten som handler om personlig frihet og humanisme. Jeg kan tenke meg at slike omstendigheter bygger opp om at Norge omtales som "ungkarslandet" (Aftenposten, 2018) til en viss grad. Noen menn velger nok dette selv, men tror nok at det i hovedsak er de historiske familie, sosiale omgivelsene som bare har ført mennene inn i en slik situasjon.
Familie versus karriere
De fleste kulturer og samfunn måler idag personlig suksess som hvorvidt man har ordnet seg med egen familie eller karriere/forretningssukess. I realiteten handler det om å balansere disse selv om det i vesten haller det mer på karriere, og mer på familie i østlige kulturer. I Norge har man en 50% 50% sosialistisk-kapitalistisk ånd, og personer med egen familie blir sett på som vellykkede personer om desse også har egen familie. Har man derimot verken bare en enkel jobb og ingen familie, ja da blir man heller ikke sett på som noe spesielt av samfunnet som helhet desverre, selv om kanskje mor er glad for at sønnen er snill.
Toksiske familie mentaliteter
For de fleste familier, så handler det om om å oppdra barna i tråd med samfunnet ellers, for å sikre best mulig tilpassing, ergo. potensiale for suksess (les klare seg økonomisk og føre slekt videre). Det handler om å forberede barna til å klare seg selv ute i den store delvis harde verden.
For andre familier (som jeg var inne på litt tidligere her), så handler alt om å temme barna så mye som mulig og for enhver pris så desse kan kontrolleres. Det handler om foreldre som ønsker å ha barna hos seg selv hele livet, som en slags personlig sikkerhet, uten at de kan gi sine barn det de trenger mest - en livspartner. Desse barna ser man gjerne senere i livet som "40-åringen" som fremdeles bor med sin mor, og som ikke har egen familie.
Er samfunnet tjent med emosjonelt numne menn i 40åra som bor hjemme hos foreldrene sine? Voksne menn som bor sammen med en begrensede mor er verken fri eller lykkelige menn, de er i beste fall emosjonelt numne menn som tilogmed kvinner fra Phillipinene og Thailand ofte ville rømt bort fra.
Hva handler livet om?
Gode relasjoner, økonomisk og emosjonell frihet kanskje? Det er ihvertfall et mål som er godt for sjel og velvære om man ikke oppnår alt dette. Om man bor sammen med sin mor i voksen alder fordi mor aldri har gjort sin sønn sterk nok til å klare seg alene, og fordi mor kommer til å skremme bort enhver date, så har denne sønnen i beste fall bare økonomisk frihet, men alt handler vel ikke om penger, gjør det vel?
Konklusjon
Vi er alle mennesker med følelser, og alle har sin biologiske natur. Om noen bruker psykologisk makt til å begrense andres biologiske natur/frihet, da er dette misbruk, og vil ikke føre til noe godt for de involverte.
Referanser
Aftenposten (2018) Ungkarslandet [Online]. Available from: https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/vmOW2V/Norge-er-blitt-ungkarslandet-Forskerne-leter-etter-svaret-pa-hvorfor-farre-menn-far-barn (Accessed: 07.01.18)
Wikipedia (2017) Pionerorganisasjon Vladimir Ilitsj Lenin [Online]. Available from: https://no.wikipedia.org/wiki/Pionerorganisasjon_Vladimir_Iljitsj_Lenin (Accessed: 07.01.18)
Samfunnet og dets fremgang er i stor grad drevet av en kapitalistisk / markedsøkonomisk drivaksling. I Nord-Europa er denne understøttet ekstra pga. den protestantiske kulturen og individualistiske samfunnsordenen som man kan se på som en "forlengende stag" av denne drivakslingen.
I Norge
For de fleste familier, er dette en selvfølgelig realitet man må forholde seg med ydmykhet til, til tross for en tradisjonelt sosialistisk mentalitet (før krigen). De fleste forstår at hver det er opp til hver enkelt å gjøre det godt på skole for å få en god jobb så man sikrer seg økonomisk mtp. fremtid, og at hver enkelt er fri i prosessen mot desse målene som vår velferd faktisk avhenger av at individer oppnår. Klarer man ikke dette, blir man sett på som en sosial taper, og som risikerer å ende opp alene uten verken penger eller familie.
Foreksempel, så finst det familier (ja, også etnisk norske familier), som oppdrar barna sine til å nærmest bli Norske "ungpioneerer" (Wikipedia, 2017), med en innstilling at man skal gå med lua i hånda hele livet, samtidig som man må ofre livet sitt for Norge om man må. Dette gjøres samtidig som de kontrollerer sine barn til å fungere som personlige hjelpere og "klagevegger". Vi snakker altså om en helt inkompatibel kollektivistisk kontrast til etterkrigstiden mentaliteten som handler om personlig frihet og humanisme. Jeg kan tenke meg at slike omstendigheter bygger opp om at Norge omtales som "ungkarslandet" (Aftenposten, 2018) til en viss grad. Noen menn velger nok dette selv, men tror nok at det i hovedsak er de historiske familie, sosiale omgivelsene som bare har ført mennene inn i en slik situasjon.
Familie versus karriere
De fleste kulturer og samfunn måler idag personlig suksess som hvorvidt man har ordnet seg med egen familie eller karriere/forretningssukess. I realiteten handler det om å balansere disse selv om det i vesten haller det mer på karriere, og mer på familie i østlige kulturer. I Norge har man en 50% 50% sosialistisk-kapitalistisk ånd, og personer med egen familie blir sett på som vellykkede personer om desse også har egen familie. Har man derimot verken bare en enkel jobb og ingen familie, ja da blir man heller ikke sett på som noe spesielt av samfunnet som helhet desverre, selv om kanskje mor er glad for at sønnen er snill.
Toksiske familie mentaliteter
For de fleste familier, så handler det om om å oppdra barna i tråd med samfunnet ellers, for å sikre best mulig tilpassing, ergo. potensiale for suksess (les klare seg økonomisk og føre slekt videre). Det handler om å forberede barna til å klare seg selv ute i den store delvis harde verden.
For andre familier (som jeg var inne på litt tidligere her), så handler alt om å temme barna så mye som mulig og for enhver pris så desse kan kontrolleres. Det handler om foreldre som ønsker å ha barna hos seg selv hele livet, som en slags personlig sikkerhet, uten at de kan gi sine barn det de trenger mest - en livspartner. Desse barna ser man gjerne senere i livet som "40-åringen" som fremdeles bor med sin mor, og som ikke har egen familie.
Er samfunnet tjent med emosjonelt numne menn i 40åra som bor hjemme hos foreldrene sine? Voksne menn som bor sammen med en begrensede mor er verken fri eller lykkelige menn, de er i beste fall emosjonelt numne menn som tilogmed kvinner fra Phillipinene og Thailand ofte ville rømt bort fra.
Hva handler livet om?
Gode relasjoner, økonomisk og emosjonell frihet kanskje? Det er ihvertfall et mål som er godt for sjel og velvære om man ikke oppnår alt dette. Om man bor sammen med sin mor i voksen alder fordi mor aldri har gjort sin sønn sterk nok til å klare seg alene, og fordi mor kommer til å skremme bort enhver date, så har denne sønnen i beste fall bare økonomisk frihet, men alt handler vel ikke om penger, gjør det vel?
Konklusjon
Vi er alle mennesker med følelser, og alle har sin biologiske natur. Om noen bruker psykologisk makt til å begrense andres biologiske natur/frihet, da er dette misbruk, og vil ikke føre til noe godt for de involverte.
Referanser
Aftenposten (2018) Ungkarslandet [Online]. Available from: https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/vmOW2V/Norge-er-blitt-ungkarslandet-Forskerne-leter-etter-svaret-pa-hvorfor-farre-menn-far-barn (Accessed: 07.01.18)
Kommentarer
Legg inn en kommentar