Genetikk og psykisk helse: En farlig skjevvridning i forskning?

Introduksjon 

I de siste tiårene har psykiatrisk forskning i økende grad fokusert på genetiske årsaker til psykiske lidelser. Målet er ofte edelt: å forstå hvorfor noen mennesker sliter mer enn andre, og hvordan vi kan hjelpe dem. Men denne utviklingen bærer også med seg en farlig skjevvridning. Når vi begynner å se psykisk helse utelukkende gjennom genetiske briller, risikerer vi å miste noe essensielt – nemlig forståelsen av menneskelig erfaring, følelser og det komplekse samspillet mellom individ og samfunn.

Mennesket er mer enn sine gener

Det finnes i dag forskning som kobler bestemte gener til økt risiko for depresjon, schizofreni eller bipolar lidelse. Men de samme genene har ofte også positive sider. Genetiske trekk assosiert med depresjon kan for eksempel henge sammen med økt sensitivitet, dyp refleksjon og evne til å sette seg inn i andres følelser. Gener knyttet til bipolar lidelse kan gi en person høyere kreativitet og energi i visse perioder.

Når vi reduserer psykiske lidelser til et genetisk problem, kan vi i verste fall begynne å se på disse egenskapene som "defekter" som bør fjernes – istedenfor naturlige variasjoner som, riktig håndtert, kan bidra positivt til samfunnet.

Den skjulte faren: En teknokratisk menneskeforståelse

Hvis vi tar denne logikken langt nok, kan den lede til indirekte sosial ingeniørkunst: et samfunn der visse trekk blir sett på som uønskede og forsøkt eliminert. Kanskje ikke gjennom direkte genetisk manipulering (enda), men gjennom subtile mekanismer som selektiv fostermedisin, farmasøytisk tilpasning eller økonomiske strukturer som systematisk favoriserer bestemte personlighetstyper.

Målet blir da ikke lenger å forstå og støtte mennesker i deres unike utfordringer, men å skape en mer "effektiv" befolkning – én som er lettere å styre, mer produktiv og mindre følelsesmessig krevende. Dette er en farlig vei å gå.

Menneskelig mangfold er en styrke, ikke en feil

I stedet for å forsøke å "rense" samfunnet for visse trekk, bør vi heller fokusere på hvordan vi kan skape omgivelser der alle typer mennesker kan blomstre. Dette krever en mer helhetlig forståelse av psykisk helse – en som tar hensyn til miljø, sosiale faktorer og individuelle livserfaringer, i tillegg til genetikk.

Menneskelige følelser, dybde og kompleksitet er ikke feilkoder i en maskin som skal fikses. De er selve kjernen i hva det vil si å være menneske. Vi må passe på at psykiatrisk forskning ikke blir et verktøy for å skape en mer "økonomisk optimal" mennesketype, men heller et middel for å forstå og respektere det dype mangfoldet som gjør oss unike.

Det finnes også beretninger om avanserte sivilisasjoner som har advart oss mot å gå i denne fellen – å ofre følelser, mangfold og individualitet på teknologiens alter. Kanskje er det ikke tilfeldig at vi står ved dette veiskillet nå. Kanskje valget vi tar om hvordan vi forstår psykisk helse og genetikk, ikke bare handler om vitenskap, men om hva slags sivilisasjon vi ønsker å være, og hva vi velger å miste inn i fremtiden.