thor-nydal

Introduksjo n Vi skylder moderne vitenskap mye, foreksempel innen medisin og teknologi. Men et sted på veien ble metoden for å studere materie til et verdensbilde om all virkelighet. Hvis noe ikke er dobbeltblindet, randomisert og mekanistisk, blir det ofte avvist. Resultatet er et kulturelt blindfelt: vi overser områder der mening, narrativ og menneskelig kompleksitet ikke passer inn i laboratoriets stramme rammer. Dette innlegget gjør et troverdig case for et komplementært rammeverk jeg vil kalle mønsterempirisme (eller empirisk korrelasjon): systematisk observasjon av gjentakende mønstre som bærer mening, selv når vi ennå ikke kjenner mekanismen. Det er ikke en erstatning for vitenskap, men et tillegg. 1) Drømmer og arketyper: konvergens uten mikroskop På tvers av kulturer rapporterer mennesker de samme drømmemotivene: å falle, fly, miste tenner, bli jaget. Psykologer har gjennom tiår bygget store kataloger og ser at mønstrene er stabile. Hva som er empirisk: store samlinger av drøm...

Introduksjon   Mange opplever i dag et grunnleggende press fra samfunnets strukturer, økonomiske, sosiale og teknologiske. Selv om disse systemene gir komfort og effektivitet, legger de samtidig et betydelig press på individet. Tidsfrister, prestasjonskrav og en utstrakt digitalisering bidrar til at mange søker lindring fra en følelse av vedvarende belastning. Spørsmålet er ikke om mennesker vil søke frigjøring fra dette presset, men hvordan de velger å gjøre det. To former for lindring Midler for lindring kan grovt sett deles i to kategorier: Frakoblende midler: Strategier og substanser som primært bedøver eller distraherer individet fra seg selv. Forenende midler: Praksiser eller substanser som fremmer emosjonell integrasjon og spirituell gjenforening. Alkohol er et eksempel på førstnevnte. Den kan gi kortvarig lindring, men effekten er primært frakobling: følelser dempes, klarhet reduseres, og langvarig bruk forsterker fremmedgjøring fra både selvet og omgivelsene. Plantebaserte...

Introduksjon   Vi får stadig høre at vi lever i et samfunn som streber etter likhet. At historien må gjøres opp med, og at gamle urettferdigheter skal styre hvordan vi møter dagens utfordringer. Men når man ser nærmere på hvordan språk, medier og politikk håndterer spørsmål om rase og rettferdighet, blir bildet et helt annet: ikke likhet, men selektiv empati, dobbeltmoral og diskriminering forkledd som dyd. Språket som avslører hykleriet I amerikanske medier skrives Asian, Native-American og African konsekvent med stor bokstav når det refereres til etniske grupper. White derimot, skrives med liten. Det kan virke som en ubetydelig detalj, men språket avslører alltid hva slags kultur vi bygger. Det sender et stille, men kraftfullt signal: noen grupper skal æres og markeres, andre skal tones ned, gjøres universelle, uverdige for anerkjennelse. I antirasis­mens navn etableres nye hierarkier. Dette er ikke frigjøring. Det er en ny form for rasisme. En "antirasistisk" tankegang er ...

Introduksjon   Det er 2025. På baksiden av yoghurtposer finner vi fremdeles små oppgaver som markedsføres som “logisk tenkning” og “visuell intelligens”. Du vet typen: finn forskjellen, sett riktig figur på riktig plass, eller løs et lite regnestykke forkledd som rebus. Slike oppgaver kan kanskje fungere som litt ufarlig hjernetrim, men de stimulerer bare tanken på et snevert, operativt nivå. I beste fall gjør de oss til flinkere operatorer innenfor et større system, men de løfter oss ikke mot den abstrakte intelligensen som trengs for å forstå, skape og navigere i helheten. Så la oss ikke avstumpe våre barns intuisjon og intellektuelle grenser ved å sette slike snevre standarder for hva intelligens er. Den store misforståelsen Å kalle slike øvelser “intelligens” avslører hvor begrenset vårt kollektive begrep om tenkning ofte er. Det som virkelig mangler i utdanningssystemet, i arbeidslivet og i samfunnets beslutningsprosesser, er ikke evnen til å finne ut hvilken figur som passer ...