Når "antirasisme" blir den nye rasismen

Introduksjon 

Vi får stadig høre at vi lever i et samfunn som streber etter likhet. At historien må gjøres opp med, og at gamle urettferdigheter skal styre hvordan vi møter dagens utfordringer. Men når man ser nærmere på hvordan språk, medier og politikk håndterer spørsmål om rase og rettferdighet, blir bildet et helt annet: ikke likhet, men selektiv empati, dobbeltmoral og diskriminering forkledd som dyd.


Språket som avslører hykleriet

I amerikanske medier skrives Asian, Native-American og African konsekvent med stor bokstav når det refereres til etniske grupper. White derimot, skrives med liten. Det kan virke som en ubetydelig detalj, men språket avslører alltid hva slags kultur vi bygger. Det sender et stille, men kraftfullt signal: noen grupper skal æres og markeres, andre skal tones ned, gjøres universelle, uverdige for anerkjennelse. I antirasis­mens navn etableres nye hierarkier.

Dette er ikke frigjøring. Det er en ny form for rasisme. En "antirasistisk" tankegang er i praksis drevet av de samme emosjonelle mønstrene og kulturelle vanene som opprettholdt rasismen i utgangspunktet: splittelse, bitterhet og en konstant besettelse av hudfarge. Syklusen brytes ikke, den mates videre av nettopp dem som hevder å bekjempe den.


Når tragedier måles i politisk verdi

Råttenskapen blir særlig tydelig når tragedier rammer. Nylig ble en hvit kvinne, en flyktning fra krig, brutalt drept av en svart mann. Hun var uskyldig. Hun satt bare der. En hjerteskjærende historie med et enormt menneskelig alvor.

Likevel valgte norsk presse å ikke dvele ved dette tapet, denne uretten eller hennes verdighet. I stedet ble saken raskt rammet inn som "Brutal drapsvideo setter sinnene i kok hos MAGA" av Vebjørn Barlaup og Vilde Midtbø Ulsten hos Tv2 - som om hennes liv og død først og fremst var en politisk brikke. Uverdig, usselt og ikke minst avskyelig.

Sammenlign det med drapet på George Floyd: en mann med rulleblad, involvert i kriminalitet, men likevel løftet til global martyrstatus. Hans død ble starten på verdensomspennende opptøyer, under slagord som "Justice for Floyd", gjentatt side opp og side ned i mediene.

Forskjellen er slående. Hvem sin lidelse teller, avgjøres ikke av fakta, men av hvilken fortelling den kan brukes til å tjene.


Selektiv empati er ikke likhet

Når empati blir betinget, når anerkjennelse deles ut etter hudfarge, og når tragedier måles i politisk nytteverdi, da bygger vi ikke et rettferdig samfunn. Vi bygger et råtnende et.

Tiltak og retorikk som i dag forsvares med henvisning til "historisk urettferdighet", ender altfor ofte i ren omvendt rasisme. Skillet mellom "vi" og "de" beholdes, bare med motsatt fortegn. Hatet forsvinner ikke, det skifter bare adresse. Så lenge dette paradigmet infiltrerer politikk og kultur så har vi en strukturell urettferdighet.


Den eneste veien til reell likhet

Hvis vi virkelig ønsker et samfunn uten rasisme, må vi våge å slutte å spille spillet helt. Det er statsborgerskap man må se på, og ellers bare slutte å snakke om hudfarge og bakgrunn. Slutte å bygge hierarkier basert på negativ energi.

Alt annet er bare den samme giften, helt enkelt skjenket på en ny flaske. Anti-rasisme er også rasisme.



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Veien ut av oligarkiene, og inn i levende, lokale økonomier

Bilde
Introduksjon   Dette er en fortsettelse av mitt tidligere blogginnlegg,  Ved veiskillet: Distrikts-Norge, staten og fremtiden for lokal suverenitet .  Teknologien skulle bli friheten, først internett, så kryptovaluta. Altså hadde begge et potensial for et opprør mot bankene, staten og de usynlige kreftene som styrer både informasjon og pengestrømmer. Med plattformene ble konserner, algoritmene ble portvoktere, og kryptovaluta, folkets mynt, ble som Yanis Varoufakis sa: “Et redskap for de samme oligarkene det skulle bekjempe.” Kapitalen flyttet bare fra én digital hånd til en annen, og makten ble flyttet fra staten til de store selskapene. Og midt i alt står mennesket igjen med det samme spørsmålet: Hvordan kan vi leve fullverdige liv uten å bli utnyttet som en maskindel, og gjenvinne makten over livsgrunnlaget vårt?  Distrikts-Norge ved veiskillet I distriktene merkes endringene først. Statlige tjenester forsvinner, lokale arbeidsplasser flyttes, og verdier trek...
Les mer

Den andre empirien: Hvordan vi kan lære av mønstre uten å kjenne årsaken

Bilde
Introduksjo n Vi skylder moderne vitenskap mye, foreksempel innen medisin og teknologi. Men et sted på veien ble metoden for å studere materie til et verdensbilde om all virkelighet. Hvis noe ikke er dobbeltblindet, randomisert og mekanistisk, blir det ofte avvist. Resultatet er et kulturelt blindfelt: vi overser områder der mening, narrativ og menneskelig kompleksitet ikke passer inn i laboratoriets stramme rammer. Dette innlegget gjør et troverdig case for et komplementært rammeverk jeg vil kalle mønsterempirisme (eller empirisk korrelasjon): systematisk observasjon av gjentakende mønstre som bærer mening, selv når vi ennå ikke kjenner mekanismen. Det er ikke en erstatning for vitenskap, men et tillegg. 1) Drømmer og arketyper: konvergens uten mikroskop På tvers av kulturer rapporterer mennesker de samme drømmemotivene: å falle, fly, miste tenner, bli jaget. Psykologer har gjennom tiår bygget store kataloger og ser at mønstrene er stabile. Hva som er empirisk: store samlinger av drøm...
Les mer

En forent eksistensteori del1: Et bevisst univers

Bilde
Introduksjon   Hva om universet ikke er en livløs maskin drevet av matematiske lover, men en levende, pustende manifestasjon av bevissthet? Min teori er at vi ikke er isolerte bevistheter som observerer et passivt kosmos. Vi er lokaliserte uttrykk for en universell bevissthet – Gud, Kilden, eller det noen tradisjoner kaller Værenens grunnlag. Gjennom kroppene og sinnene våre sanser, velger og opplever denne bevisstheten virkeligheten. Dette er ikke bare metafysisk poesi – moderne vitenskap og filosofi antyder at dette kan være nærmere sannheten enn mange tror. 1. Romtid: En dynamisk, relasjonell scene Einsteins relativitetsteori redefinerte vårt syn på universet. Rom og tid er ikke faste mål, men et flytende stoff som formes av masse og energi. Universet er relasjonelt – hva som eksisterer og hvordan det oppfører seg, avhenger av sammenhenger og interaksjon. Filosofen Alfred North Whitehead, grunnlegger av prosessfilosofi, utvidet dette synet: virkeligheten består ikke av statiske...
Les mer