Demokrati uten hverdagsfrihet mister sin legitimitet

Introduksjon

Det finnes et punkt der politiske idealer mister mening. Ikke i parlamenter eller valgurner, men i folks egne liv. For folk flest handler ikke politikk om ideologi. Det handler om:

  • barna sine
  • familien
  • hverdagsro
  • økonomisk overlevelse
  • verdighet

Når et styresett ikke beskytter dette, spiller det liten rolle hva det kaller seg.


Demokrati slik det ble solgt, og slik det praktiseres

Vestlige demokratier har i flere tiår solgt ett grunnløfte: Gi oss makt, så beskytter vi din frihet.

I praksis har dette gradvis blitt erstattet av noe annet: Gi oss makt, så administrerer vi livet ditt bedre enn deg.

Dette skiftet er ikke dramatisk, det er teknisk, profesjonalisert og velmenende fra et systemperspektiv, og nettopp derfor er det så vanskelig å protestere mot.


Folk bryr seg ikke om systemer, de bryr seg om livene sine

For folk flest er disse spørsmålene avgjørende:

  • Kan jeg oppdra barna mine uten å være under konstant vurdering?
  • Kan jeg leve enkelt uten å drukne i reguleringer?
  • Kan jeg feile uten at det blir en sak?
  • Har jeg reell autonomi i hverdagen?

Når svaret på disse spørsmålene stadig oftere er nei, hjelper det lite å bli fortalt at man lever i et demokrati.


Familie og hverdagsliv som styringsobjekt

I moderne vestlige demokratier har familien blitt:

  • et risikoområde
  • et forvaltningsobjekt
  • et felt for forebygging, kartlegging og intervensjon

Dette skjer ikke av ondskap, det skjer fordi systemet:

  • frykter avvik
  • måler risiko
  • optimaliserer utfall
  • har gjort profesjonell kontroll til sitt primære språk

Resultatet er at familieautonomi blir betinget, ikke grunnleggende.


Når frihet finnes på papiret, men ikke i praksis

Det er juridisk tillatt å:

  • leve enkelt
  • være selvforsynt
  • trekke seg tilbake fra marked og system

Men i praksis er det:

  • regulert
  • tillatelsesbasert
  • skattlagt
  • overvåket

Friheten eksisterer formelt, men er nesten umulig å realisere uten systemavhengighet, og det er her mange begynner å oppleve demokratiet som uærlig.


Penger er makt, og makt er politisk

La oss si dette uten omsvøp:

  • Økonomisk makt styrer bolig, arbeid og trygghet
  • Økonomisk makt påvirker politikk mer enn stemmer
  • Økonomisk makt er i praksis uten demokratisk ansvar

Når penger bestemmer:

  • hvem som tåler systemet
  • hvem som knekker under det
  • hvem som har handlingsrom
  • hvem som må adlyde

Så er det ikke rart at folk opplever demokratiet som hul retorikk. Dette er politisk økonomi.


Hvorfor dette oppleves verre enn åpen autoritarisme

Autoritære systemer sier i praksis: Dette er makt. Tilpass deg.

Vestlige demokratier sier: Dette er frihet. Hvis du sliter, er det ditt ansvar.

Det andre er ofte mer nedbrytende, fordi:

  • du begynner å tvile på deg selv
  • du får skam i stedet for språk
  • du blir fortalt at systemet er rettferdig mens erfaringen din sier noe annet

Det er her ord som svindel begynner å dukke opp. Ikke fordi folk er ekstreme, men fordi regnskapet ikke går opp. Så når noen spør: er vestlige demokratier en svindel? Så er svaret kanskje mer sant enn usant.

Fordi de er:

  • demokratiske i struktur
  • teknokratiske i praksis
  • økonomisk konsentrerte i makt

Det betyr at:

  • stemmer teller, men begrenset
  • kritikk er tillatt, men ofte uten konsekvens
  • hverdagsfrihet taper mot styring

Det er ikke diktatur, det er forvaltningsmakt med demokratisk ferniss.


Det egentlige legitimitetsproblemet

Et styresett mister ikke legitimitet fordi det er urettferdig, for alle styresett er urettferdige. Et styresett mister legitimitet når:

  • det ikke beskytter hverdagslivet
  • det invaderer familien
  • det gjør enkelt liv vanskelig
  • samtidig insisterer på å bli kalt fritt

Da oppstår et gap mellom språk og virkelighet, og det gapet er ødeleggende. En presis setning som bærer hele kritikken:

Et demokrati som ikke beskytter familiers hverdagsliv og autonomi, vil aldri oppleves som legitimt uansett hvor mange valg det holder.


Avslutning

Dette er ikke et rop etter autoritarisme, det er et rop etter ærlighet. Hvis demokratiet skal overleve som idé, må det:

  • trekke seg tilbake fra hverdagslivet
  • begrense sin egen rekkevidde
  • respektere familieautonomi
  • erkjenne økonomisk makt
  • slutte å late som om frihet bare handler om prosedyrer

Ellers vil folk ganske enkelt slutte å tro på fortellingen av erfaringsmessige grunner.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Veien ut av oligarkiene, og inn i levende, lokale økonomier

Bilde
Introduksjon   Dette er en fortsettelse av mitt tidligere blogginnlegg,  Ved veiskillet: Distrikts-Norge, staten og fremtiden for lokal suverenitet .  Teknologien skulle bli friheten, først internett, så kryptovaluta. Altså hadde begge et potensial for et opprør mot bankene, staten og de usynlige kreftene som styrer både informasjon og pengestrømmer. Med plattformene ble konserner, algoritmene ble portvoktere, og kryptovaluta, folkets mynt, ble som Yanis Varoufakis sa: “Et redskap for de samme oligarkene det skulle bekjempe.” Kapitalen flyttet bare fra én digital hånd til en annen, og makten ble flyttet fra staten til de store selskapene. Og midt i alt står mennesket igjen med det samme spørsmålet: Hvordan kan vi leve fullverdige liv uten å bli utnyttet som en maskindel, og gjenvinne makten over livsgrunnlaget vårt?  Distrikts-Norge ved veiskillet I distriktene merkes endringene først. Statlige tjenester forsvinner, lokale arbeidsplasser flyttes, og verdier trek...
Les mer

Den andre empirien: Hvordan vi kan lære av mønstre uten å kjenne årsaken

Bilde
Introduksjo n Vi skylder moderne vitenskap mye, foreksempel innen medisin og teknologi. Men et sted på veien ble metoden for å studere materie til et verdensbilde om all virkelighet. Hvis noe ikke er dobbeltblindet, randomisert og mekanistisk, blir det ofte avvist. Resultatet er et kulturelt blindfelt: vi overser områder der mening, narrativ og menneskelig kompleksitet ikke passer inn i laboratoriets stramme rammer. Dette innlegget gjør et troverdig case for et komplementært rammeverk jeg vil kalle mønsterempirisme (eller empirisk korrelasjon): systematisk observasjon av gjentakende mønstre som bærer mening, selv når vi ennå ikke kjenner mekanismen. Det er ikke en erstatning for vitenskap, men et tillegg. 1) Drømmer og arketyper: konvergens uten mikroskop På tvers av kulturer rapporterer mennesker de samme drømmemotivene: å falle, fly, miste tenner, bli jaget. Psykologer har gjennom tiår bygget store kataloger og ser at mønstrene er stabile. Hva som er empirisk: store samlinger av drøm...
Les mer

En forent eksistensteori del1: Et bevisst univers

Bilde
Introduksjon   Hva om universet ikke er en livløs maskin drevet av matematiske lover, men en levende, pustende manifestasjon av bevissthet? Min teori er at vi ikke er isolerte bevistheter som observerer et passivt kosmos. Vi er lokaliserte uttrykk for en universell bevissthet – Gud, Kilden, eller det noen tradisjoner kaller Værenens grunnlag. Gjennom kroppene og sinnene våre sanser, velger og opplever denne bevisstheten virkeligheten. Dette er ikke bare metafysisk poesi – moderne vitenskap og filosofi antyder at dette kan være nærmere sannheten enn mange tror. 1. Romtid: En dynamisk, relasjonell scene Einsteins relativitetsteori redefinerte vårt syn på universet. Rom og tid er ikke faste mål, men et flytende stoff som formes av masse og energi. Universet er relasjonelt – hva som eksisterer og hvordan det oppfører seg, avhenger av sammenhenger og interaksjon. Filosofen Alfred North Whitehead, grunnlegger av prosessfilosofi, utvidet dette synet: virkeligheten består ikke av statiske...
Les mer