Når styringseliten mister kartet: hvorfor dagens liberale lederskap ikke forstår krisen de står i

Introduksjon

Europa befinner seg i en historisk overgangsfase. Økonomisk stagnasjon, energisårbarhet, boligkrise, geopolitisk press og økende politisk mistillit er ikke enkeltstående problemer: de er symptomer på en dypere strukturell ubalanse i hvordan samfunnene våre faktisk fungerer.

Likevel preges politikken fortsatt av en styringselite som opptrer som om vi lever i en forlenget versjon av 1990-tallet.

I norsk sammenheng kan Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre sees som tydelige representanter for denne typen lederskap: erfarne og institusjonelt skolerte, men kompetanse handler også om å forstå karakteren av den tiden man faktisk står i, og på dette punktet fremstår de som ute av takt med de økonomiske realitetene som nå former Europas fremtid. Dette er ikke et personangrep. Det handler om paradigmer.

Fra produksjonsøkonomi til rentierøkonomi

Økonomer som Michael Hudson har i årevis beskrevet hvordan vestlige økonomier gradvis har beveget seg fra å være produksjonsdrevne til å bli rentier-drevne.

Rentierøkonomi betyr kort sagt at mer verdi tas ut gjennom finansielle gevinster og eiendomsprisvekst enn skapes gjennom produksjon av varer og tjenester.

Verdiskaping skjer altså i stadig mindre grad gjennom:

• industri
• teknologi
• infrastruktur
• produktiv arbeidskraft

Men i stadig større grad gjennom:

• finansielle strukturer
• eiendomsprising
• monopoler
• gjeldsbasert konsum

Resultatet er en økonomi som fordeler verdi mer enn den skaper verdi, og dette er kjernen i dagens stagnasjon. Og det er akkurat her den liberale styringsmodellen svikter.

Systemforvaltere i en tid som krever systembyggere

Stoltenberg og Støre er skolert i en politisk tradisjon som handler om:

• stabilitet
• konsensus
• gradvise justeringer
• fordeling gjennom statsbudsjett og regulering

Det er en modell som fungerer i en ekspanderende økonomi. Men i en økonomi hvor veksten er erstattet av finansialisert nullsumspill, blir samme modell en forvaltningsmekanisme for tilbakegang.

Deres politikk handler i stor grad om å:

• kompensere for høye strømpriser
• dempe virkninger av boligpriser
• subsidiere utsatte grupper
• håndtere budsjettbalanse

Alt dette er symptomforvaltning, og det mangler et prosjekt for å gjenreise reell produksjonskapasitet.

Energi, bolig og finans: tre politiske miner

Tre områder driver nå politisk ustabilitet i hele Europa:

1. Energi: Europa har gjort seg avhengig av energistrukturer som gir høye priser og lav forutsigbarhet. Dette er ikke bare et miljø- eller sikkerhetsspørsmål, det er et konkurranseevnespørsmål. Når strøm er dyr, dør industri.

Likevel behandles energipolitikk fortsatt primært som klima- og fordelingspolitikk, ikke som fundament for industriell makt.

2. Bolig

Boligmarkedet fungerer i praksis som en finansmaskin. Prisvekst gir eierne gevinst, men undergraver sosial mobilitet og presser unge og arbeidstakere ut av byene.

Dette er politisk sprengstoff. Likevel utfordres ikke eiendomslogikken strukturelt, fordi den er blitt en bærebjelke i formuesøkonomien.

3. Finans

Kreditt går i stor grad til eiendom og eksisterende aktiva, ikke til produktiv nyskaping. Dette er nøyaktig den dynamikken Hudson beskriver: finans som tapsfri renteuttrekksmaskin, ikke som utviklingsmotor.

Den strategiske blindsonen

Både Stoltenberg og Støre har operert på høyt internasjonalt nivå. De er erfarne diplomater, gode administratorer og dyktige i institusjonelle prosesser, men deres styrke ligger i å operere innenfor eksisterende strukturer, ikke i å omforme dem.

Dette gir en grunnleggende blindhet:

• Man ser budsjettbalanse, men ikke strukturell stagnasjon
• Man ser fordelingsbehov, men ikke produksjonssvikt
• Man ser regulering som løsning, men ikke investeringsretning som nøkkel

Politikken blir dermed teknokratisk krisehåndtering, ikke sivilisatorisk kursendring.

Draghi ser problemet, men kan systemet handle?

Når selv figurer som Mario Draghi advarer om at Europa er i ferd med å sakke akterut fordi vi ikke investerer nok i industri, energi og teknologi, er det et tegn på at problemet er blitt systemisk.

Men advarsler er ikke det samme som gjennomføring. Det som mangler, er vilje til å:

• utfordre finans- og eiendomsinteresser
• prioritere industriell kapasitet foran kortsiktig budsjettortodoksi
• bygge statlig gjennomføringsevne, ikke bare reguleringskapasitet

Dette krever politisk mot som dagens konsensusorienterte lederskap ikke er trent for.

Hvorfor dette skaper politisk ustabilitet

Når folk opplever at:

• lønninger ikke strekker til
• bolig er uoppnåelig
• energikostnader eksploderer
• fremtiden virker trangere enn fortiden

Så mister de tillit til systemet, og hvis sentrumspolitikken bare tilbyr: “Vi justerer litt her, kompenserer litt der, og håper markedet ordner resten” så vil velgerne til slutt søke løsninger utenfor sentrum.

Det er slik liberale systemer kollapser: ikke gjennom plutselig revolusjon, men gjennom gradvis legitimitetserosjon.

Oppsummering

Stoltenberg og Støre er ikke udugelige ledere: De er dyktige representanter for en styringsmodell som fungerte i en annen epoke.

Problemet er at:

• økonomien har endret karakter
• makt er flyttet fra produksjon til finans
• samfunnets bærekraft er blitt avhengig av aktiv verdiskaping, ikke bare fordeling

De tilbyr administrasjon der situasjonen krever transformasjon, og desverre er ikke Høyres Ine Søreide noe bedre på dette feltet heller.

Konklusjon

Europa (og Norge) trenger ikke mer finjustering av et system som langsomt mister bæreevne.

Det trengs en ny politisk orientering som:

• prioriterer produksjon over rent extraction
• bygger energi- og industrikapasitet
• bryter eiendoms- og finanslogikker som undergraver samfunnets vitalitet
• gjenreiser statens evne til å bygge, ikke bare regulere

Fortredere av dagens liberale establishment er ikke onde eller dumme, de er bare mentalt formet av en verden som ikke finnes lenger.

Referanser

Hudson, Michael. The Destiny of Civilization: Finance Capitalism, Industrial Capitalism or Socialism. CounterPunch Books, 2022.

— Grunnlaget for analysen av rentierøkonomi, finansialisering og hvordan gjeld og eiendomsinflasjon undergraver produktiv verdiskaping.

Draghi, Mario. The Future of European Competitiveness. Rapport for Europakommisjonen, 2024.

— Argumenterer for at Europas største utfordring er svak produktivitetsvekst, høye energikostnader og manglende industriell skala.

Mazzucato, Mariana. The Entrepreneurial State. Anthem Press, 2013.

— Viser hvordan staten historisk har spilt en nøkkelrolle i å drive innovasjon og teknologisk utvikling, i motsetning til forestillingen om at markedet alene skaper vekst.

Piketty, Thomas. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press, 2014.

— Dokumenterer hvordan kapitalavkastning systematisk kan overstige økonomisk vekst, noe som fører til økende ulikhet og konsentrasjon av formue.

Tooze, Adam. Crashed: How a Decade of Financial Crises Changed the World. Viking, 2018.

— Gir en makrohistorisk forståelse av hvordan finanssystemets struktur former politisk handlingsrom.

Varoufakis, Yanis. And the Weak Suffer What They Must? Europe’s Crisis and America’s Economic Future. Nation Books, 2016.

— Kritikk av eurosonens strukturelle svakheter og hvordan finansielle arkitekturer begrenser politisk autonomi.

OECD. Productivity Growth in the Digital Age. OECD Publishing, 2019.

— Viser den langsiktige stagnasjonen i produktivitetsvekst i avanserte økonomier.

IMF. Global Financial Stability Report. Flere utgaver.

— Dokumenterer hvordan finanssektorens struktur påvirker realøkonomisk utvikling og systemisk risiko.

Stortinget. Meldinger om energipolitikk, boligmarked og finansregulering (ulike år).

— Illustrerer hvordan politikkutforming ofte retter seg mot symptomer fremfor strukturelle drivere.

Norges Bank. Finansiell stabilitet (årlige rapporter).

— Viser den vedvarende koblingen mellom kredittvekst, eiendomsmarked og økonomisk sårbarhet.