NATO: Det strukturelle problemet ingen snakker om

En allianse uten grenser, uten sluttilstand, og uten demokratisk forankring for det den faktisk gjør

Introduksjon

Det er en setning ingen i vestlig politisk ledelse sier høyt: NATO er ikke lenger det den ble skapt for å være. Og gapet mellom det alliansen hevder å være og det den faktisk gjør, er i ferd med å bli farlig stort.

Jeg skriver dette ikke som Putin-apologet, ikke som pasifist, og ikke som motstander av ukrainsk selvforsvar. Jeg skriver det som en som følger geografien, dataene og den historiske logikken som er en konklusjon vestlige kommentatorer konsekvent ser bort fra fordi den er for ubehagelig å formulere.

NATO er det strukturelle problemet i den nåværende europeiske sikkerhetsarkitekturen. Ikke det eneste problemet, men det strukturelle.

Det NATO ble skapt for å være

NATO ble grunnlagt i 1949 som et defensivt kollektivt sikkerhetssystem mot en spesifikk trussel: sovjetisk militær ekspansjon vestover i Europa. Logikken var klar, trusselbildet var definert og alliansen hadde en funksjon.

I 1991 kollapset Sovjetunionen. Trusselbildet NATO ble skapt for å møte, opphørte å eksistere. Det naturlige spørsmålet 'hva er NATOs rolle nå?' ble aldri besvart med tilstrekkelig ærlighet. I stedet ekspanderte alliansen til Polen, Tsjekkia, Ungarn i 1999. De baltiske statene, Slovakia, Slovenia, Bulgaria og Romania i 2004. Videre østover gjennom 2000-tallet.

Hvert enkelt utvidelsesvedtak hadde sine egne argumenter. Men summen av dem er et mønster som er vanskelig å beskrive som rent defensivt: en militærallianse som beveger seg konsekvent og irreversibelt mot grensene til en atommakt som eksplisitt har sagt at dette er en eksistensiell trussel.

George Kennan, arkitekten bak amerikansk oppdemningspolitikk og en av det 20. århundrets skarpeste geopolitiske analytikere, advarte mot NATO-utvidelse allerede i 1997. Han kalte det en tragisk feil.

Kennan var ikke alene. Tidligere CIA-direktør William Burns sendte i 2008 et ambassadekabeltelegram fra Moskva der han advarte om at ukrainsk NATO-medlemskap ville bli en absolutt rød linje for Russland, uavhengig av hvem som satt ved makten. Disse advarslene ble ignorert, ikke fordi de var feil, men fordi de ikke passet inn i amerikanskr ambisjoner.

Ekspansjon som mål, ikke middel

Det dypeste strukturelle problemet med NATO i dag er at utvidelse har gått fra å være et middel til å bli et mål i seg selv. Ingen kan svare klart på hvor alliansen slutter geografisk, ingen kan formulere en troverdig sluttilstand for forholdet til Russland, og ingen kan beskrive hva en stabil europeisk sikkerhetsarkitektur ser ut etter at konflikten er over.

I stedet opererer alliansen med en logikk der ethvert nytt land som ønsker medlemskap har en moralsk rett til det, og enhver russisk innvending mot dette per definisjon er illegitim aggresjon. Det er en logikk som ikke tillater noen forhandlet utgang og produserer konfrontasjon som strukturelt utfall, ikke som unntak.

Den skjulte krigen og det demokratiske underskuddet

I en tidligere analyse: "Den nordlige korridoren" så argumenterte jeg for at mønsteret av ukrainske droneoperasjoner mot russisk energiinfrastruktur i Leningrad-regionen er vanskelig å forklare uten å involvere operasjoner fra estisk og latvisk territorium. Geografien tillater ingen annen enkel konklusjon.

Hvis dette er riktig, er vi ikke lenger i en proxy-krig der NATO støtter Ukraina på avstand, men er i en situasjon der NATO-medlemsstater aktivt brukes som operasjonsbasis for angrep mot russisk territorium under dekke av ukrainsk benektelse og utilsiktede kursavvik.

Det offentlige narrativet om denne krigen er ikke bare ufullstendig, det kan være strukturelt falskt på måter som direkte påvirker hvordan demokratiske befolkninger forstår hva deres regjeringer gjør i deres navn.

Vestlige befolkninger har ikke blitt bedt om å ta stilling til om NATO skal gjennomføre offensive operasjoner mot Russland fra alliert territorium. Det har ikke vært noen debatt i nasjonalforsamlinger, ingen åpne vedtak og ingen offentlig begrunnelse. Det er etterretningsoffiserer i lukkede møterom som har tatt denne beslutningen og den politiske ledelsen opprettholder plausibel benektelse ved å protestere høylytt mot det som skjer, mens operasjonene fortsetter uforstyrret. Det er ikke demokrati.

Dynamikken går begge veier

Det som gjør dette særlig farlig er at den samme logikken er tilgjengelig for Russland. Hvis NATO kan operere offensivt fra baltisk territorium under dekke av ukrainske droner og tilfeldige kursavvik, kan Russland gjøre det samme i motsatt retning. Mystiske droner over norske og svenske militærinstallasjoner i 2022 og 2023 ble aldri oppklart og dronen som landet i Polen ble offisielt tilskrevet Ukraina, men uten at noen noen gang presenterte bevis som tålte grundig granskning.

Begge sider bygger nå opp en infrastruktur av benektelig aggresjon. Det fungerer så lenge spillets regler forstås og respekteres av begge parter, men systemet har ingen innebygd brems og ingen mekanisme for deeskalering når noe går galt. Og noe vil gå galt i et slikt spill.

1914-parallellen

Krigen i 1914 ble ikke startet av én enkelt aktør med en plan men vokste ut av en strukturell situasjon; et nett av allianser, forpliktelser, mobiliseringslogikker og nasjonale prestisjehensyn som ingen enkelt stats ledelse hadde full kontroll over. Franz Ferdinand var ikke årsaken, han var gnisten i et rom fylt med gass.

Strukturen vi nå befinner oss i er gjenkjennelig. To militærblokker med overlappende interesser og gjensidig uforståtte røde linjer, skjulte operasjoner ingen kan erkjenne offentlig. Eskaleringslogikker bygget inn i systemet uavhengig av enkeltlederes intensjoner.

Den tredje verdenskrig vil ikke bli besluttet, den vil gli inn i tilværelsen gjennom en serie hendelser som i ettertid vil virke uunngåelige men som ingen enkelt aktør ønsket eller planla.

Hva som burde sies høyt

En allianse som ikke kan snakke åpent om hva den gjør og hvorfor, er en allianse som har mistet demokratisk forankring. Og en militærallianse uten demokratisk forankring som opererer offensivt mot en atommakt, i det skjulte, uten folkelig mandat er ikke en sikkerhetsgaranti - det er en sikkerhetsrisiko.