Agressiv kultur?
Introduksjon
Jeg har den siste tiden reflektert over #metoo sakene som har dukket opp ganske hyppig siste halve året. Når det gjelder saker som handler om seksuell trakkasering, så har jeg tenkt at bare en minoritet av menn (psykopater) kan anklages for dette.
Men etter å ha lest om sjefer som har utnyttet stillingen sin for å tilfredsstille seg selv (og ikke firmaet) på bekostning av ansattes velvære, da snakker vi kanskje ikke om seksuell trakkasering slik jeg tolker begrepet, men vi snakker om utnyttelse av egen posisjon og ansatte for personlig vinning. Den parasittiske oppførselen er ikke bare et problem for firmaets fremgang, men har også uheldige samfunnsmessige ringvirkninger.
Konkurranseinnstillingens to ansikter
Etter å ha studert kulturelle dimensjoner gjennom min mastergrad, med referanser til politikk, økonomiske systemer, religion og historie, så har jeg begynt å forstå mer. Som jeg har vært inne på tidligere her på bloggen, så er det ikke overraskende at det er en kobling mellom individualisme og en samfunnsmessig promotering av konkurranseinnstillte mennesker. Det er viktig å ha konkurranseinnstillte mennesker for å holde godt driv, progressjon og utvikling i organisasjoner og samfunnet, men om denne innstillingen er for sterk, så går det på bekostning av menneskene i organisasjonen, og dens konkurranseevne.
Barneoppdragelsen
Det som gjør dette problemet verre idag er at barneoppdragelsen har endret seg. Før skulle man oppdra med "bryte litt ned" og ved å vere streng. Nå skal barna bestemme "alt", og dette fører til at barna får usunne ego. Dette er ekstra akseptert om barnet er en gutt så gutten skal kunne "skille seg ut" og blir suksessfull (=høy posisjon, god økonomi, makt).
Mantraet for individualismen er at man er sin egen lykkesmed, mitt er mitt og ditt er ditt, og at andres problem er andres problem. Dette fører ikke bare til egoisme, men også til intellektuelle kortsluttninger siden man kan se på samfunnet fra et systemperspektiv, og at alt henger sammen, og at man ikke opererer i vakum.
Den norske kulturen blir i stor grad påvirket av den moderne Amerikaniserte "pop" kulturen (med optimaliserende lutheransk/protestantiske underpinninger), som også berettiger "ugjerninger sålenge man lager progressjon (og her har hver enkelt sin tolkning, og ofte etter eget velbefinnende). Med andre ord er det noe råttent med disse protestantiske verdiene samfunnet er bygget på. Dermed får man lettere "aggressive" dårlige personer høyt oppe i samfunnet, der man i andre typer samfunn ville funnet desse nederst i samfunnet sammen med "taperene". Begge variantene har gjerne blitt utsatt for en eller flere former for misbruk/omsorgssvikt tidlig i livet, men har hatt forskjellige oppdragelsesvektorer:
De som sprer "sin smerte" videre (destruktive)
I denne gruppen finner man nok mange mobbere og mennesker inkl. sjefer som misbruker andre til sin egen personlige tilfredsstillelse, noe som gjerne blir en avhengighet for å føle seg bedre og for å glemme "problemer". Desse personene har typisk blitt oppdratt med "bottom-up" mentalitet fra foreldre og blir desverre ofte sett på som "vinnere" og suksessfulle mennesker.
De som prøver å bevare og forbedre (konstruktive)
Dette er personer som er i risikosonen for depresjoner, narkotikamisbruk og selvmord. Desse har gjerne hatt en strengere barneoppdragelse. Blir gjerne bare sett på som "tapere".
Konklusjon
Det konkurranseinnstillte samfunnet rettferdiggjør bottom-up barneoppdragelse som samfunn og stat også promoterer. Denne type oppdragelse har større effekt på gutter enn jenter pga. underliggende kulturelle kjønnsroller. De åndelig svake/dårlige menneskene av disse (mennesker som fører sin smerte videre på andre) vil vere overskygget av sin egen søken etter personlig tilfredsstillelse. Dette har mange kvinner fått oppleve på veldig ubehagelige måter.
Et annet problem med den aggressive/konkurranseinstillte mentaliteten barn oppdras med i det Amerikaniserte og individualistiske samfunnet, er at man dømmes på bakgrunn av "popkultur" oppførsel. Er man aggressivt konkurranseinnstilt, og demonstrerer dette littegrann på bekostning av andre, ja da er man "kul". Tar man derimot hensyn, er snill og tenker fellesskap, ja da er man uinteressann/treig/kjedelig, og blir gjerne sosialt ignorert. Sånn er kulturen vår blitt med god drahjelp fra amerikanske tv-serier.
Dette er trist siden man samarbeid og teamwork er helt essensielt for å skape merverdi og progressjon i bedrifter.
Disclaimer
Dette er bare mine personlige tanker om hvordan jeg ser på saken, og representerer kun mitt personlige syn.
Jeg har den siste tiden reflektert over #metoo sakene som har dukket opp ganske hyppig siste halve året. Når det gjelder saker som handler om seksuell trakkasering, så har jeg tenkt at bare en minoritet av menn (psykopater) kan anklages for dette.
Men etter å ha lest om sjefer som har utnyttet stillingen sin for å tilfredsstille seg selv (og ikke firmaet) på bekostning av ansattes velvære, da snakker vi kanskje ikke om seksuell trakkasering slik jeg tolker begrepet, men vi snakker om utnyttelse av egen posisjon og ansatte for personlig vinning. Den parasittiske oppførselen er ikke bare et problem for firmaets fremgang, men har også uheldige samfunnsmessige ringvirkninger.
Konkurranseinnstillingens to ansikter
Etter å ha studert kulturelle dimensjoner gjennom min mastergrad, med referanser til politikk, økonomiske systemer, religion og historie, så har jeg begynt å forstå mer. Som jeg har vært inne på tidligere her på bloggen, så er det ikke overraskende at det er en kobling mellom individualisme og en samfunnsmessig promotering av konkurranseinnstillte mennesker. Det er viktig å ha konkurranseinnstillte mennesker for å holde godt driv, progressjon og utvikling i organisasjoner og samfunnet, men om denne innstillingen er for sterk, så går det på bekostning av menneskene i organisasjonen, og dens konkurranseevne.
Barneoppdragelsen
Det som gjør dette problemet verre idag er at barneoppdragelsen har endret seg. Før skulle man oppdra med "bryte litt ned" og ved å vere streng. Nå skal barna bestemme "alt", og dette fører til at barna får usunne ego. Dette er ekstra akseptert om barnet er en gutt så gutten skal kunne "skille seg ut" og blir suksessfull (=høy posisjon, god økonomi, makt).
Mantraet for individualismen er at man er sin egen lykkesmed, mitt er mitt og ditt er ditt, og at andres problem er andres problem. Dette fører ikke bare til egoisme, men også til intellektuelle kortsluttninger siden man kan se på samfunnet fra et systemperspektiv, og at alt henger sammen, og at man ikke opererer i vakum.
Den norske kulturen blir i stor grad påvirket av den moderne Amerikaniserte "pop" kulturen (med optimaliserende lutheransk/protestantiske underpinninger), som også berettiger "ugjerninger sålenge man lager progressjon (og her har hver enkelt sin tolkning, og ofte etter eget velbefinnende). Med andre ord er det noe råttent med disse protestantiske verdiene samfunnet er bygget på. Dermed får man lettere "aggressive" dårlige personer høyt oppe i samfunnet, der man i andre typer samfunn ville funnet desse nederst i samfunnet sammen med "taperene". Begge variantene har gjerne blitt utsatt for en eller flere former for misbruk/omsorgssvikt tidlig i livet, men har hatt forskjellige oppdragelsesvektorer:
De som sprer "sin smerte" videre (destruktive)
I denne gruppen finner man nok mange mobbere og mennesker inkl. sjefer som misbruker andre til sin egen personlige tilfredsstillelse, noe som gjerne blir en avhengighet for å føle seg bedre og for å glemme "problemer". Desse personene har typisk blitt oppdratt med "bottom-up" mentalitet fra foreldre og blir desverre ofte sett på som "vinnere" og suksessfulle mennesker.
De som prøver å bevare og forbedre (konstruktive)
Dette er personer som er i risikosonen for depresjoner, narkotikamisbruk og selvmord. Desse har gjerne hatt en strengere barneoppdragelse. Blir gjerne bare sett på som "tapere".
Konklusjon
Det konkurranseinnstillte samfunnet rettferdiggjør bottom-up barneoppdragelse som samfunn og stat også promoterer. Denne type oppdragelse har større effekt på gutter enn jenter pga. underliggende kulturelle kjønnsroller. De åndelig svake/dårlige menneskene av disse (mennesker som fører sin smerte videre på andre) vil vere overskygget av sin egen søken etter personlig tilfredsstillelse. Dette har mange kvinner fått oppleve på veldig ubehagelige måter.
Et annet problem med den aggressive/konkurranseinstillte mentaliteten barn oppdras med i det Amerikaniserte og individualistiske samfunnet, er at man dømmes på bakgrunn av "popkultur" oppførsel. Er man aggressivt konkurranseinnstilt, og demonstrerer dette littegrann på bekostning av andre, ja da er man "kul". Tar man derimot hensyn, er snill og tenker fellesskap, ja da er man uinteressann/treig/kjedelig, og blir gjerne sosialt ignorert. Sånn er kulturen vår blitt med god drahjelp fra amerikanske tv-serier.
Dette er trist siden man samarbeid og teamwork er helt essensielt for å skape merverdi og progressjon i bedrifter.
Disclaimer
Dette er bare mine personlige tanker om hvordan jeg ser på saken, og representerer kun mitt personlige syn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar