Europas vei siden 2022: fra strategisk lammelse til mulig kursendring

Introduksjon

Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, sto Europa overfor sin største sikkerhetspolitiske krise siden den kalde krigen. I offentligheten ble reaksjonen fremstilt som en moralsk og politisk samling: Europa skulle stå sammen med Ukraina mot aggresjon.

Men bak denne retorikken skjedde noe annet. Europa gikk inn i en krig som i praksis ble definert, styrt og eskalert av USA, mens Europa selv tok de tyngste økonomiske og politiske kostnadene. Dette var ikke et bevisst valg. Det var et strukturelt fangenskap.

Europas utgangspunkt: sikkerhet uten suverenitet

I flere tiår etter 1991 bygget Europa sin stabilitet på én grunnpilar: NATO, og dermed USA. Dette ga lave forsvarsutgifter, politisk komfort og rom for økonomisk integrasjon. Men det kostet også noe fundamentalt: Europa sluttet å utvikle egen strategisk tenkning om krig, fred og maktbalanse.

Da krigen kom i 2022, fantes det derfor ingen selvstendig europeisk sikkerhetsarkitektur som kunne formulere et alternativ til Washingtons linje. Det eneste Europa kunne gjøre, var å følge.

USA og Europa hadde ikke samme interesser

For USA var Ukraina-krigen et geopolitisk prosjekt: Å svekke Russland, binde Europa tettere til USA og sikre amerikansk dominans i NATO.

For Europa var Ukraina en nabo, en del av det europeiske rommet og en kilde til langsiktig stabilitet eller ustabilitet. Likevel ble politikken den samme.

Resultatet ble en asymmetri: USA betalte med våpen og penger. Europa betalte med energi, industri, inflasjon, sosial uro og politisk splittelse.

Jeffrey Sachs har pekt på dette i klartekst: Europa fører en politikk som ikke er designet for Europas egne interesser.

Energi og Nord Stream: punktet der realiteten ble tydelig

Da Nord Stream-rørledningene ble sprengt, ble Europas strategiske svakhet åpenbar.

Kritisk infrastruktur som var fundamentet for tysk og europeisk industri ble ødelagt. En suveren maktblokk ville ha krevd etterforskning, ansvar og politisk konsekvens og Europa gjorde ingenting.

Det var øyeblikket mange europeiske eliter forstod at de ikke lenger kontrollerte sine egne strategiske livsnerver, men de kunne ikke si det høyt.

Den politiske fellen

Innenfor det vestlige systemet oppsto en regel: Den som foreslo forhandlinger, kompromiss eller en ny sikkerhetsarkitektur, ble stemplet som illojal eller «pro-russisk».

Dette gjaldt statsledere, diplomater, akademikere og journalister, og dermed visste mange ledere at kursen var ødeleggende:

• Industrien flyttet
• Energiprisene eksploderte
• Velgerne ble sinte
• Europa ble svakere

Men de kunne ikke endre den uten å ødelegge sin egen karriere. «Alt for Ukraina» ble et moralsk skjold for strategisk lammelse.

Krigen som ikke kan vinnes

Uansett retorikk kunne Ukraina aldri vinne militært mot Russland uten direkte NATO-krig, noe ingen egentlig ønsker.

Men i stedet for å erkjenne dette, ble Europa låst i eskalering: Flere våpen, mer penger, høyere risiko. Dette var ikke styrke. Det var manglende evne til å skifte kurs.

Så kommer Trump

Donald Trump brøt denne politiske låsningen, for da han åpent sa at krigen er en katastrofe, at den må avsluttes, og at Ukraina må forhandle, gjorde han noe avgjørende: Han knuste det moralske jernburet rundt krigen.

Plutselig er det igjen politisk mulig å:

• snakke om fred
• snakke om kostnader
• snakke om Europas interesser
• snakke om kompromiss

Trump har i praksis gitt europeiske ledere politisk dekning til å gjøre det de allerede vet de må gjøre.

Hva som nå vil skje

Krigen vil ikke ende med seier. Den vil ende med forhandlinger, slitasje og et ubehagelig kompromiss.

Europa vil gradvis:

• tone ned sanksjoner
• gjenoppta handel via omveier
• snakke om stabilitet
• forsøke å reparere økonomien

Ikke fordi det er rettferdig. Men fordi alternativet er europeisk langsiktig nedgang.

Avslutning

Jeffrey Sachs’ budskap har hele tiden vært dette: Europas ledere er ikke dumme, men det er fanget i en struktur der det å handle i Europas egen interesse er politisk farlig. Sånn sett kan man si de ofrer Europa for egne politiske karriærer, som kanskje er enda verre.

Trump har nå åpnet døren for en utgang.

Spørsmålet er ikke om Europa vil gå gjennom den. Spørsmålet er hvor mye som allerede er ødelagt når det skjer.

Referanser

Helwig, N. (2023). EU Strategic Autonomy after the Russian Invasion of Ukraine — analyse av hvordan 2022-krigen har endret EU-strategisk autonomi og behovet for integrerte løsninger på geopolitiske utfordringer, ikke bare enkeltargumenter.

europarl.europa.eu

Genini, D. (2025). How the war in Ukraine has transformed the EU’s Common Foreign and Security Policy — kritisk vurdering som kombinerer strukturelle, institusjonelle og sikkerhetspolitiske perspektiver i EU-politikken etter 2022.

OUP Academic Ewers-Peters, N.M. (2025). EU-NATO cooperation reloaded — fokus på samspill mellom institusjonelle systemer (EU og NATO) under et mer komplekst sikkerhetspolitiske landskap. tandfonline.com

NOU 2022: 12 (Norges offentlige utredninger) — vurderer konflikter globalt og europeisk sikkerhet som kompleks problemstilling, ikke en enkel argumentasjon. 

Regjeringen.no (2025–2026) (Regjeringen.no) — analyserer økonomiske og institusjonelle effekter i Europa etter Ukraina-krigen, inkludert strukturelle økonomiske endringer.