Når stormakter anklager andre for valgpåvirkning: og gjør det samme selv

Introduksjon

Begreper som demokrati, folkerett og valgpåvirkning brukes ofte som moralske kompass i internasjonal politikk. Likevel oppstår et åpenbart spørsmål når USA kritiserer andre stater for å blande seg inn i valgprosesser: Hvordan kan en stat legitimt fordømme handlinger den selv systematisk har brukt, og fortsatt bruker, som utenrikspolitisk verktøy?

Dette er ikke et retorisk spørsmål. Det går til kjernen av hvordan makt, normer og språk faktisk fungerer i den internasjonale orden.

Demokrati som prinsipp, eller som instrument?

I teorien er demokrati en prosedyre:

• frie og rettferdige valg
• politisk konkurranse
• maktfordeling
• reell mulighet for maktskifte

I praksis behandles demokrati ofte ikke som et ukrenkelig prinsipp, men som et betinget gode. Det aksepteres fullt ut først når utfallet er geopolitisk, økonomisk og strategisk kompatibelt med etablerte maktinteresser.

Dette skillet, mellom demokrati som norm og demokrati som instrument, er avgjørende for å forstå dobbeltheten i vestlig kritikk.

Valgpåvirkning: forbudt handling eller legitimt virkemiddel?

Når USA anklager andre stater for valgpåvirkning, brukes ofte et tydelig språk:

• illegitim innblanding
• undergraving av demokratiske institusjoner
• hybrid krigføring

Samtidig har USA selv, både under og etter den kalde krigen, brukt et bredt spekter av tiltak for å påvirke politiske utfall i andre land:

• finansiering av opposisjonelle partier og bevegelser gjennom NGOer
• støtte til regimekritiske medier
• økonomiske sanksjoner tett opp mot valg
• diplomatisk isolasjon av sittende regjeringer
• eksplisitt preferanse for bestemte valgutfall

Forskjellen ligger sjelden i handlingene, men i språket som brukes om dem.

Språkets makt: «democracy promotion» vs. «interference»

Et sentralt grep er språklig omramming.

Når USA påvirker valgprosesser, omtales det som:

• democracy promotion
• support for civil society
• institution building

Når rivaler gjør tilsvarende, blir det:

• foreign interference
• election meddling
• destabilization

Samme praksis får ulik moralsk status basert på hvem som utfører den. Dette er ikke en juridisk distinksjon, men en hegemonisk.

Intensjonsargumentet, og dets begrensninger

USA forsvarer ofte sin praksis med intensjonsargumentet: «Vi gjør dette for å styrke demokrati. De gjør det for å undergrave det.»

Problemet er at:

• intensjoner er ikke etterprøvbare
• folkeretten vurderer primært handling og konsekvens, ikke erklært motiv

For befolkningen i et land som opplever ekstern påvirkning, er forskjellen ofte akademisk. Effekten er den samme: redusert politisk suverenitet.

Demokratiets paradoks i maktpolitikken

Historien viser et ubehagelig, men konsistent mønster:

• Demokratisk valgte regjeringer som fører ikke-liberal eller systemkritisk politikk, får raskt sin legitimitet problematisert
• Autoritære regimer som samarbeider strategisk, behandles ofte mer skånsomt

Dette betyr ikke at alle demokratiske prosesser er like gode, eller at all kritikk er ubegrunnet. Men det betyr at kritikken sjelden er nøytral.

Demokratisk legitimitet blir i praksis: et privilegium som må bekreftes av maktsentra utenfor landet selv.

Er dette hykleri, eller maktlogikk/fortellinger?

Moralsk kan dette oppleves som hykleri. Analytisk er det mer presist å kalle det maktpolitisk konsistens.

Stormakter:

• setter normer
• tolker dem
• bryter dem ved behov
• håndhever dem selektivt

Dette er ikke nytt. Det er beskrevet i realistisk internasjonal teori helt siden antikken. Forskjellen i dag er at språket er mer normativt, og retorikken mer moraliserende.

Konsekvensene av dobbelstandarder

Denne praksisen har reelle og langsiktige konsekvenser:

1. Normerosjon: Når regler håndheves selektivt, mister de autoritet.
2. Legitimering av motmakt: Andre stater kan med rette peke på vestlig praksis for å forsvare egne inngrep.
3. Demokratiets tap av universell troverdighet:  Demokrati fremstår ikke som et felles gode, men som et geopolitisk verktøy.

Dette skader i siste instans nettopp det demokratiet man hevder å beskytte.

En mer intellektuelt ærlig tilnærming

En mer redelig posisjon ville vært å erkjenne følgende samtidig:

• Valgpåvirkning er et reelt og alvorlig problem
• USA og andre vestlige stater har selv bidratt til å normalisere praksisen
• Kritikk må være konsistent for å være normativt bærekraftig

Å kritisere andres normbrudd mens man selv gjør det samme, svekker ikke bare motpartens legitimitet, det svekker også ens egen.

Avslutning: Mellom ideal og realitet

Internasjonal politikk er ikke et rettssystem. Det er et maktsystem. Normer eksisterer, men de bæres, tolkes og håndheves av dem som har makt.

Å erkjenne dette er ikke kynisme. Det er en forutsetning for intellektuell ærlighet. Demokrati fortjener bedre enn å bli brukt selektivt som retorisk våpen.

Og kritikk av valgpåvirkning fortjener å komme fra aktører som er villige til å granske sin egen praksis med samme alvor.