Når “mentalkrisen” egentlig er en emosjonell krise

Introduksjon 

For ikke lenge siden opplevde jeg en situasjon på jobb som satte spor.

Jeg var ny i et prosjekt, hadde ikke engang vært der i 2 uker, og full av nysgjerrighet, slik vi ofte oppfordres til å være: “Still mange spørsmål, det er slik vi lærer.”

Men da jeg begynte å stille spørsmål, ble jeg møtt med irritasjon og avvisning i stedet for veiledning og dialog (dette handler riktignok bare om ett menneske i denne situasjonen). Jeg husker jeg tenkte: “Dette handler ikke bare om oppgaven foran meg, dette handler om om et menneske som har mistet kontakten med seg selv og de konsekvensene det har på meg her og nå.”. Dette må man se i større samfunns sammenheng.


Mikro blir makro

Denne lille episoden fikk meg til å se et større mønster: Vi snakker ofte om en mental helsekrise i samfunnet. Men kanskje det vi egentlig står i, er en emosjonell helsekrise for:

Kommunikasjon bryter sammen

Når spørsmål møtes med irritasjon i stedet for nysgjerrighet, dør læringen. På samfunnsnivå skjer det samme: ekte følelser og vanskelige spørsmål blir ofte avvist.

Fight-or-flight som normaltilstand

Jeg kjente stressreaksjonen i kroppen da dialogen stengte seg. Hvor mange lever ikke slik hver dag – presset av økonomi, tid, sosiale medier, klima?

Avstand mellom ideal og praksis

Idealet er å stille spørsmål, søke forståelse og være åpen. Men praksis kan ofte være det motsatte: “ikke still spørsmål, bare gjør som du får beskjed om.”


Den emosjonelle helsekrisen

Vi kaller det ofte en mental helsekrise, men mye av det som skjer handler egentlig om emosjoner.

  • Manglende evne og redsel for å møte seg selv og sitt indre, egoet blir stort og forvrengt
  • Manglende evne til å moderere følelser
  • Manglende rom for å uttrykke dem
  • Manglende trygghet til å møte andres tilstedeværelse og følelser 

Vi har utviklet hodene våre, teknologi, kunnskap og effektivitet, men vi har forsømt hjertene: empati, dialog og følelsesmessig modenhet.


Hva kan vi gjøre?

1. Løfte emosjonell kompetanse like høyt som faglig

Vi trenger å lære å håndtere følelser, ikke bare oppgaver.


2. Skape kulturer som tåler spørsmål

Det holder ikke å oppfordre til åpenhet; vi må faktisk tåle spørsmålene når de kommer.


3. Gi individet små verktøy

Humor, refleksjon, pauser, fellesskap. Små ankre som hjelper oss å bevare roen når systemene rundt oss er urolige.


Avslutning

Når jeg ser tilbake, innser jeg at den største læringen ikke lå i det tekniske jeg jobbet med. Den lå i dette:

Vi kan ikke løse en emosjonell krise med bare mentale verktøy.

Hvis vi virkelig skal heles som mennesker, team og samfunn, må vi gjenoppdage det emosjonelle, evnen til å møte hverandre/seg selv, tåle usikkerhet og la spørsmål være en vei til vekst, ikke til konflikt.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Veien ut av oligarkiene, og inn i levende, lokale økonomier

Bilde
Introduksjon   Dette er en fortsettelse av mitt tidligere blogginnlegg,  Ved veiskillet: Distrikts-Norge, staten og fremtiden for lokal suverenitet .  Teknologien skulle bli friheten, først internett, så kryptovaluta. Altså hadde begge et potensial for et opprør mot bankene, staten og de usynlige kreftene som styrer både informasjon og pengestrømmer. Med plattformene ble konserner, algoritmene ble portvoktere, og kryptovaluta, folkets mynt, ble som Yanis Varoufakis sa: “Et redskap for de samme oligarkene det skulle bekjempe.” Kapitalen flyttet bare fra én digital hånd til en annen, og makten ble flyttet fra staten til de store selskapene. Og midt i alt står mennesket igjen med det samme spørsmålet: Hvordan kan vi leve fullverdige liv uten å bli utnyttet som en maskindel, og gjenvinne makten over livsgrunnlaget vårt?  Distrikts-Norge ved veiskillet I distriktene merkes endringene først. Statlige tjenester forsvinner, lokale arbeidsplasser flyttes, og verdier trek...
Les mer

Den andre empirien: Hvordan vi kan lære av mønstre uten å kjenne årsaken

Bilde
Introduksjo n Vi skylder moderne vitenskap mye, foreksempel innen medisin og teknologi. Men et sted på veien ble metoden for å studere materie til et verdensbilde om all virkelighet. Hvis noe ikke er dobbeltblindet, randomisert og mekanistisk, blir det ofte avvist. Resultatet er et kulturelt blindfelt: vi overser områder der mening, narrativ og menneskelig kompleksitet ikke passer inn i laboratoriets stramme rammer. Dette innlegget gjør et troverdig case for et komplementært rammeverk jeg vil kalle mønsterempirisme (eller empirisk korrelasjon): systematisk observasjon av gjentakende mønstre som bærer mening, selv når vi ennå ikke kjenner mekanismen. Det er ikke en erstatning for vitenskap, men et tillegg. 1) Drømmer og arketyper: konvergens uten mikroskop På tvers av kulturer rapporterer mennesker de samme drømmemotivene: å falle, fly, miste tenner, bli jaget. Psykologer har gjennom tiår bygget store kataloger og ser at mønstrene er stabile. Hva som er empirisk: store samlinger av drøm...
Les mer

En forent eksistensteori del1: Et bevisst univers

Bilde
Introduksjon   Hva om universet ikke er en livløs maskin drevet av matematiske lover, men en levende, pustende manifestasjon av bevissthet? Min teori er at vi ikke er isolerte bevistheter som observerer et passivt kosmos. Vi er lokaliserte uttrykk for en universell bevissthet – Gud, Kilden, eller det noen tradisjoner kaller Værenens grunnlag. Gjennom kroppene og sinnene våre sanser, velger og opplever denne bevisstheten virkeligheten. Dette er ikke bare metafysisk poesi – moderne vitenskap og filosofi antyder at dette kan være nærmere sannheten enn mange tror. 1. Romtid: En dynamisk, relasjonell scene Einsteins relativitetsteori redefinerte vårt syn på universet. Rom og tid er ikke faste mål, men et flytende stoff som formes av masse og energi. Universet er relasjonelt – hva som eksisterer og hvordan det oppfører seg, avhenger av sammenhenger og interaksjon. Filosofen Alfred North Whitehead, grunnlegger av prosessfilosofi, utvidet dette synet: virkeligheten består ikke av statiske...
Les mer