Den skjulte speilingen: Når venstresiden beskylder høyresiden for autoritarisme

 

Introduksjon 

Det er blitt en gjenganger i politiske debatter. Venstresiden hevder at høyresiden flørter med autoritære krefter. Det framstår som en moralsk advarsel, men det er samtidig et retorisk grep som prøver å gi venstresiden monopol på det demokratiske og det gode. Poenget er å plassere høyresidens verdier i nærheten av undertrykkelse og farlige ideer.

Det som ligger skjult bak dette grepet er en speiling. Når man peker på en fiende som autoritær, blir man selv automatisk den som står for frihet. Det er en elegant posisjon å ta, og mange lar seg fange av den. Problemet oppstår når man går fra ord til struktur. Når vi spør: Hvem ønsker egentlig mer kontroll over borgernes liv. Hvem ønsker mer sentralisering av makt. Hvem ønsker å regulere de sosiale rammene helt inn i hjemmet og familien. Svaret er ikke så behagelig for venstresiden.

Når idealet om fellesskap blir maktens instrument

Venstresiden har en historisk og ideologisk tro på at staten skal ha en sterk rolle. Det handler om å utjevne forskjeller, sikre rettigheter og hjelpe dem som trenger det. Mange av intensjonene er gode. Samtidig følger det med en konsekvens: skal staten både beskytte og forme samfunnet, må den også ta mer makt. Mer stat. Mer styring. Mer sentral regulering.

Det er nettopp disse trekkene som i politisk teori beskrives som autoritære tendenser. Ikke fordi alle venstreprosjekter vil ende der, men fordi strukturen legger til rette for det dersom ingen holder igjen.

Privat eierskap og desentralisering: nøkler som begrenser makt

Høyresiden vektlegger i større grad privat eierskap og desentralisering av økonomi og beslutninger. Dette betyr ikke fravær av kontroll, og det er ikke et perfekt vern mot maktmisbruk. Likevel har strukturen en tydelig konsekvens: makt spres utover. Flere aktører får innflytelse. Staten får mindre spillerom til å dominere.

Man kan kritisere markedet for mye. Det kan være brutalt, urettferdig eller ujevnt. Men markedet konsentrerer ikke makt i én sentral instans med enerett på avgjørelser om folks liv. Når man snakker om faren for autoritarisme, er maktens plassering helt essensiell.

Den uutholdelige dobbeltheten

Venstresidens prosjekt kan skape en situasjon der staten gradvis overtar funksjoner som tidligere lå hos familier, lokalsamfunn og sivilsamfunn. Når staten både skal gi og kreve, vokser avhengigheten. Når avhengigheten vokser, vokser også kontrollmuligheten. Dette skjer ofte uten onde intensjoner. Det skjer fordi man tror at løsningen på utfordringer finnes høyere opp, ikke nærmere mennesket. Slik oppstår autoritære trekk i godhetens navn.

Høyresiden på sin side kan utvise sosial kontroll i verdispørsmål, men deres strukturelle risiko ligger andre steder enn hos venstresiden.

Hvor ansvarlig ligger vår lojalitet

Det avgjørende spørsmålet er ikke hvilken ideologi som har de edleste mål, men hvilken struktur som tåler menneskelig svakhet. Makt frister. Makt korrumperer. Hvis for mye makt samles hos staten, blir ikke lenger borgeren en autonom deltaker, men en administrert ressurs.

Frihet forutsetter:

• at individet kan velge

• at makt er fordelt

• at staten møter grenser

• at fellesskap bygges nedenfra

Avslutning

Det uredelige i debatten er å peke på autoritære trekk hos motstanderen samtidig som man skjuler de autoritære frøene i egen modell. Venstresiden bør slippe sitt grep om fortellingen der høyresiden alltid er faren og venstresiden alltid er redningen. Det gjør verden enklere å forklare, men ikke tryggere å leve i.

Når vi vet hvor makt akkumuleres, vet vi også hvor faren vokser. Vi bør stille spørsmålet oftere: Hvem ønsker egentlig å styre mest over livene våre. Der ligger svaret på hvor autoritære tendenser kan gro.