Protein, politikk og den økonomisk optimale døden

Introduksjon 

I de senere årene har ernæringsrådene for eldre endret seg merkbart. Der man tidligere snakket mest om fiber, væske og vitaminer, handler det nå om protein. Det skal spises egg, fisk, cottage cheese og proteinyoghurt, og helst hver dag. Den offisielle begrunnelsen er klar: Eldre mister muskelmasse raskere, og protein hjelper til å bevare styrke, balanse og selvstendighet. Men bak de medisinske argumentene ligger en stille samfunnsøkonomisk logikk.

Den fysiologiske begrunnelsen

Tap av muskelmasse, kjent som sarcopeni – er en reell og godt dokumentert utfordring hos eldre. Når musklene svekkes, øker risikoen for fall, brudd og tap av funksjonsevne. Mer protein kombinert med aktivitet kan bidra til å motvirke dette, og både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Helsedirektoratet anbefaler derfor et proteininntak på rundt 1,0–1,2 gram per kilo kroppsvekt per dag for eldre mennesker (Helsedirektoratet, 2022 / WHO, 2021).

Dette gir god mening på individnivå: Man ønsker å kunne gå, løfte, leve og bevege seg fritt så lenge som mulig. Men ser man på befolkningsnivå, får anbefalingen en ekstra dimensjon.

Samfunnsøkonomien i ernæringsrådene

Et eldre menneske som holder seg sterkt og selvhjulpent, er ikke bare friskere, det er også billigere. Forebygging koster langt mindre enn pleie. Ifølge analyser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) utgjør eldreomsorg allerede over 20 prosent av kommunale utgifter, og behovet forventes å øke dramatisk fram mot 2060 (SSB, 2023).

Når eldre mennesker klarer seg selv, blir trykket på helsevesenet lavere. Det frigjør ressurser, og det gir et politisk narrativ om “bærekraftig aldring”. Dermed passer et høyt proteininntak perfekt inn i en større samfunnsøkonomisk strategi: Hold befolkningen frisk lengst mulig. Reduser antallet år med sykdom og pleiebehov. Utsett døden, men ikke for lenge.

Den plutselige døden som ideal

Når man studerer helsedata, ser man at fysisk robuste eldre oftere dør plutselig, gjerne av hjerneslag eller hjerteinfarkt. De holder seg friske, sterke og selvstendige helt til et brått dødsfall, ofte uten langvarig sykdomsperiode.

I helseøkonomien finnes faktisk et begrep for dette: compression of morbidity; “sammenpressing av sykdomsperioden”. Det ble først formulert av James F. Fries ved Stanford University allerede i 1980 (Fries, 1980, The New England Journal of Medicine).

Idealet er at man lever friskt og funksjonelt til høy alder, og så dør raskt, uten langvarig lidelse eller kostbare pleieforløp. Med andre ord: det samfunnsøkonomisk optimale utfallet er et friskt liv og en rask død. En myk landing, men uten mellomlandinger i pleiesektoren.

Den ideologiske komponenten

Det moderne helsevesenet bygger i økende grad på tanken om individets ansvar for egen helse. Budskapet er at man skal trene, spise riktig og ta vare på seg selv. På overflaten er det frigjørende: vi får makt over vår egen helse.

Men under overflaten ligger en systemisk motivasjon, ansvaret for aldring og sykdom flyttes gradvis fra samfunnet til individet. Som den amerikanske folkehelseforskeren Deborah Lupton beskriver det: moderne helsepolitikk er like mye et moralsk prosjekt som et medisinsk (Lupton, 1995, The Imperative of Health: Public Health and the Regulated Body).

Når vi “tar ansvar for vår helse”, passer vi samtidig inn i et større økonomisk system som belønner effektivitet, selvstendighet og hurtige forløp.

Etisk og eksistensielt perspektiv

Her ligger også det etiske dilemmaet: Er helserådene først og fremst laget for individets beste, eller for samfunnets effektivitet? Når “et langt og friskt liv” i praksis betyr “et billig liv og en rask død”, har vi da truffet den rette balansen mellom humanitet og økonomi?

Samtidig er det kanskje også en form for praktisk visdom i dette: Samfunnet kan ikke bære uendelige helseutgifter, og de fleste av oss ønsker nettopp det: et langt, friskt liv og en rask død. Men å være bevisst på hvordan rådene er farget av økonomiske hensyn, gir oss et mer ærlig forhold til systemet vi lever i.

Konklusjon 

Å holde seg sterk, spise godt og leve aktivt er uten tvil bra for både kropp og sinn. Men det er også verdt å vite at når staten anbefaler det samme, handler det ikke bare om omsorg, men også om økonomi, effektivitet og styring.

Den “økonomisk optimale døden” er kanskje ikke en kynisk idé, men et uttrykk for et samfunn som søker balanse mellom livets lengde og kvalitet. Likevel bør vi aldri glemme spørsmålet: Når livspolitikken blir økonomisk kalkulert, hvem er den egentlig til for?

Til slutt 

I idealet om den raske og “effektive” døden glemmer vi lett noe dypt menneskelig: behovet for å ta farvel. Når døden kommer plutselig, får verken den som dør eller de som blir igjen tid til å forberede seg, til å si det som skulle vært sagt. Det som på papiret er en “lykkelig slutt uten lidelse”, kan i praksis bli en avskjedsløs død  uten overgang, uten mening.

Et samfunn som virkelig vil mennesker vel, må ikke bare måle helse i leveår og selvstendighet, men også i rom for forsoning og avslutning. For noen ganger er selve farveløyeblikket den viktigste delen av livet.

Referanser

Helsedirektoratet (2022): Kostråd for befolkningen – helsedirektoratet.no

WHO (2021): Integrated care for older people (ICOPE): guidance for person-centred assessment and pathways in primary care – who.int

Statistisk sentralbyrå (2023): Eldreomsorg i framtida – ssb.no

Fries, J.F. (1980): Aging, Natural Death, and the Compression of Morbidity, The New England Journal of Medicine, 303(3):130–135.

Lupton, D. (1995): The Imperative of Health: Public Health and the Regulated Body, Routledge.