Når en sivilisasjon mister sin sjel, og hvorfor vi trenger ydmykhet for østlig visdom

Introduksjon 

Europa beskriver seg selv som sivilisasjonens sentrum. Kontinentet som gav verden opplysningstid, demokrati, moderne vitenskap, menneskerettigheter og industrialisering. Men under overflaten av denne stolte fortellingen ligger en langt mer kompleks og ubehagelig sannhet: De to største katastrofene i moderne historie, både første og andre verdenskrig startet ikke i “barbariske” randsoner. De startet i hjertet av Europa. Kulturen som la grunnlaget for både første og andre verdenskrig er i praksis den samme kristen-lutherske kulturarven vi fortsatt lever i dag (både i Usa og Vest-Europa, med de samme innarbeidede emosjonelle mønster, mentale struktur, verdier og verdenssyn som former samfunnet vårt.

Dette alene burde invitere til en dypere ydmykhet enn den vi ser i dag. Likevel fortsatte narrativet etter 1945 med at Europa og Vesten sto for “orden”, “rasjonalitet” og “freden”, mens resten av verden, særlig “Østen”, måtte adopteres inn i en vestlig modell for å bli “moderne”.

Men hva om vi har misforstått? Hva om hele vår moderne kultur er inne i en form for sivilisatorisk overmodenhet og indre tretthet? Hva om vi faktisk burde lytte mer enn vi preker og peker? Dette innlegget handler om nettopp den følelsen mange begynner å kjenne: Et system som har mistet sin åndelige og emosjonelle grunnmur: og som kompenserer med kontroll, tall og teknokrati.

Når Vesten begynte å rette konfliktene utover

Etter to blodige verdenskriger forsto europeiske stater noe fundamentalt: Hvis vi ikke kanaliserer spenningene våre ut av kontinentet, ødelegger vi oss selv. Prosjektet som senere ble til EU og NATO startet som et internt fredsprosjekt. Men minst like viktig var en annen, mindre snakket komponent: Den liberale verdensorden ble et system for å stabilisere Europa ved å dirigere energi og ambisjoner utover.

• økonomisk ekspansjon gjennom globaliseringen, em slags moderne versjon av kolonismen men med samme intensjon
• politisk stabilitet gjennom intern harmonisering
• teknologisk overlegenhet gjennom global standardisering
• moralsk selvbilde gjennom eksport av “demokrati"

Dette var ikke bare en fredsstrategi. Det var en maktstrategi forkledd som universalisme. Dermed ble begreper som “demokrati”, “frihet” og “vestlige verdier” gradvis brukt som proxy for hele dette hegemoniet. De som kritiserte strukturen, enten ytre høyre, ytre venstre eller ikke-vestlige makter  ble ofte satt i kategorien “trusler mot demokratiet” snarere enn “stemmer som utfordrer modellen”.

Selv Russland, som i praksis ble overtatt delvis økonomisk av vestlige aktører på 1990-tallet, har blitt fremstilt som ensidig aggressor uten rom for nyanser. Økonomisk makt er politisk makt. I liberale systemer har kapitalen en stemme som er høyere enn menneskers. Så hva er det egentlig som ulmer under?

Vitenskap uten sjel: politikk uten rot

Når et samfunn mister sine emosjonelle og spirituelle røtter, skjer noe med kunnskapen. Vitenskap går fra å søke sannhet til å levere verktøy for politiske og økonomiske formål.

• modeller blir viktigere enn virkelighet
• grafer viktigere enn erfaring
• prognoser viktigere enn mennesker

Dette kan kalles vitenskapelig dekadens. Ikke fordi vitenskapen er dårlig, men fordi den har blitt løsrevet fra det menneskelige og det levende. Beslutninger tas i stadig større grad gjennom:

• teknokrati
• konsulentråd
• byråkratiske parametere
• KPI-er som skal skape “orden”

Men orden uten mening blir mekanikk. I stedet for å løse kriser skaper systemet mer ubalanse, fordi det mangler helhetlig forståelse. Økosystemer behandles som produksjonslinjer. Mennesker behandles som funksjoner. Kultur som en administrativ prosess.

Det er dette mange kjenner intuitivt: Systemet er intelligent, men ikke visdomsbasert.

Den protestantiske kulturens emosjonelle utarming

En annen dimensjon ligger dypere, i selve den vestlige kulturens psykologiske grunnstruktur. Siden 1600-tallet har Vestens kulturelle DNA vært formet av:

• arbeid som moralsk plikt
• strenge indre krav
• mistenksomhet mot ritualer, mystikk og ekstase
• individualisering av ansvar
• kontroll av kroppslige og emosjonelle uttrykk

Resultatet er en kultur som er:

• produktiv, men ikke nærende
• rasjonell, men ikke vis
• velordnet, men sjelløs
• rik, men emosjonelt stivnet

Mange kjenner dette som en slags kulturell utmagring. En vennlig, høflig fasade, men med lite rom for det varme, det sanselige, det kollektive og det helende. Når en kultur mister sin spirituelle dybde, må noe annet fylle tomrommet. Hos oss ble det:

• vitenskapen
• økonomien
• staten
• administrasjonen

Dette er gode verktøy, men katastrofale som livsgrunnlag.

Hvorfor vi trenger ydmykhet for østlig påvirkning

Østlige tradisjoner, enten vi snakker om India, Kina, Tibet eller urfolkstradisjoner i Amazonas har én ting til felles: De investerer kulturell energi i det indre livet, ikke bare det ytre. De har:

• en levende tradisjon for selvkunnskap
• ritualer for å regulere emosjonelle spenninger
• filosofier som ser mennesket som integrert i naturen
• kosmologier som søker balanse, ikke dominans
• praksiser som bygger forbindelse, ikke kontroll

Dette er ikke romantisering. Østen har sine problemer, mange. Men på ett område har de noe Vesten mangler fundamentalt: en levende forståelse av helhet.

Vi trenger ikke å kopiere alt. Men vi trenger, kanskje mer enn noen gang, ydmykhet og læringsvilje. Når en sivilisasjon blir for høylytt om sin egen fornuft, er det et tegn på at den har mistet kontakten med sin egen jord.

Konklusjon: En sivilisasjon ved en korsvei

Det du føler når du ser på dagens verden, er ikke feil. Det er en følelse av en kultur som: 

• har nådd grensen for sin modell og kompenserer med kontroll når den egentlig mangler mening
• har mistet kontakt med naturens rytme
• har mistet den spirituelle og emosjonelle varmen
• har erstattet fellesskap med funksjon
• står i fare for å gjenta sine egne feil, denne gangen globalt

Vestens fremtid avhenger ikke av mer teknologi, mer økonomi eller mer kontroll. Den avhenger av integrasjon: 

• mellom østlig visdom og vestlig kunnskap
• mellom natur og kultur
• mellom hjertet og hodet
• mellom individet og fellesskapet
• mellom sannhet og nytte

Første og andre verdenskrig burde lært oss én ting: Europa er ikke verdens moralske forelder. Europa er verdens mest læretrengende kontinent. Det er først når vi innser dette, at vi kan bli en sivilisasjon som bygger fred innenfra og ikke bare utenfra.

Vi vil aldri bli komplette som mennesker eller som sivilisasjon før vi gjenintegrerer den tapte emosjonelle og spirituelle dimensjonen: den som en gang var en naturlig del av livet, slik den fortsatt er hos mange urfolk. Så lenge vi nekter å se innover og velger fornektelsen, vil vi fortsette å vandre som fredløse «problemskapere» — helt til vi igjen står midt i den neste katastrofen vi selv har skapt.

Man må starte med seg selv og ta det derifra. Se: Veien til frihet går gjennom ærlig selvrefleksjon