RED III, makt og lokal energi; hva står egentlig på spill for Norge?

Introduksjon

I et tidligere innlegg https://www.thor-nydal.no/2025/11/veien-ut-av-oligarkiene-og-inn-i.html?m=1, så beskrev jeg hvordan energipolitikken i økende grad formes av overnasjonale strukturer og konsentrert beslutningsmakt, ofte langt unna lokalsamfunnene som berøres direkte. Utgangspunktet den gang var en opplevelse av at handlingsrommet i norsk energipolitikk i praksis var begrenset.

I etterkant har jeg fått bedre innsikt i hvilket nasjonalt spillerom Norge faktisk har, både juridisk og institusjonelt, særlig gjennom EØS-rammeverket. Det gjør det nødvendig å nyansere bildet.

I den norske energidebatten blandes ofte tre ulike spørsmål sammen:

• Hvordan skal vi produsere tilstrekkelig fornybar energi i årene som kommer?
• Hvem skal kontrollere energiflyten, prisene og prioriteringene?
• På hvilket politisk nivå bør disse beslutningene tas?

EU sitt tredje fornybardirektiv (RED III) berører alle tre. Men det er særlig det tredje spørsmålet (spørsmålet om styring og maktfordeling) som nå skaper friksjon. Ikke fordi direktivet mangler gode intensjoner, men fordi det griper direkte inn i balansen mellom lokalt selvstyre, nasjonal politisk kontroll og overnasjonal regulering.

Dette innlegget er et forsøk på å rydde i begrepene, forklare hva RED III faktisk innebærer, og drøfte hvorfor Norge (gitt sin særstilling i energisektoren) både kan og bør vurdere løsninger som i større grad forankres nasjonalt.

Litt bakgrunn: Hva er RED III?

RED III er EUs oppdaterte fornybardirektiv. Hovedmålene er:

• raskere utbygging av fornybar energi
• kortere og mer standardiserte konsesjonsprosesser
• økt andel fornybar energi i hele energisystemet
• bedre integrasjon av energimarkeder på tvers av landegrenser

I EU-kontekst er dette forståelig. Mange medlemsland er fortsatt tungt avhengige av fossil energi, har treg byråkrati og store regionale forskjeller. Direktivet er laget for å tvinge frem tempo.

Men Norge er ikke et typisk EU-land i energisammenheng.

Norges særstilling, og hvorfor den betyr noe

Norge har:

• over 90 % fornybar strømproduksjon
• store naturinngrep allerede bak oss
• sterk kommunal selvbestemmelse i arealspørsmål
• høy politisk følsomhet rundt strømpriser
• en befolkning som allerede opplever å være tett integrert i EUs energimarked

Det betyr at problemene RED III er ment å løse i Europa ikke er de samme som Norges hovedutfordringer.

For Norge handler energipolitikk i økende grad om:

• prisstabilitet
• lokal verdiskaping
• forsyningssikkerhet
• politisk legitimitet

Ikke om volum alene.

Det egentlige stridspunktet: Makt og styring

RED III handler ikke bare om teknologi og klima. Det handler om styring. Direktivet innebærer blant annet:

• svekket kommunal vetorett gjennom faste tidsfrister
• forhåndsdefinerte "akselerasjonsområder"
• sterkere juridisk forrang for fornybarutbygging
• mindre politisk handlingsrom etter at direktivet er innført

Med andre ord: beslutninger flyttes

• fra lokalt nivå → nasjonalt nivå
• fra nasjonalt nivå → overnasjonalt regelverk
• fra politiske avveiinger → juridiske plikter

Dette er en klassisk form for post-politisk styring: beslutninger tas gjennom regelverk som i praksis er vanskelige å reversere demokratisk.

Paradokset: De gode ideene i RED III

Her er det viktige poenget: Mange av de tekniske løsningene i RED III er faktisk gode, særlig for distriktene.

Blant annet:

• lokal produksjon og lokalt forbruk
• energifellesskap
• redusert behov for langdistanse overføring
• lavere tap i nettet
• mer forutsigbare priser for lokalt næringsliv

Dette passer Norge svært godt. Problemet er ikke hva som foreslås. Problemet er hvordan og hvem som får styringsrett.

Et alternativ: Norsk lokalenergi på nasjonale premisser

Det er fullt mulig for Norge å:

• fremme lokale energiløsninger
• styrke distriktene
• avlaste sentralnettet
• stabilisere priser

Dette uten å overføre styring til EU-nivå.

En nasjonal modell kan:

• prioritere lokalt forbruk før eksport
• bevare kommunal medbestemmelse
• fase inn tiltak i riktig tempo
• sikre politisk ansvarlighet
• redusere konfliktnivå

Dette handler ikke om EU-motstand. Det handler om systemdesign og legitimitet.

Hva med Statnett?

Noen frykter at mer lokal energiflyt betyr at Statnett mister kontroll og inntekter.

I realiteten er bildet mer nyansert:

• mindre ekstrem belastning på sentralnettet
• færre kostbare nødinvesteringer
• lavere politisk risiko
• mer robust system på lang sikt

Statnett er ikke et kommersielt selskap i vanlig forstand. Dets viktigste kapital er tillit og stabilitet, ikke maksimal kortsiktig inntekt.

Kan Norge si nei til RED III? 

Der korte svaret er ja. Som EØS-land må Norge:

• vurdere hvert direktiv
• forhandle om innlemmelse
• vedta nasjonal gjennomføring

Norge kan:

• avvise direktivet
• ta forbehold
• innføre deler av det
• forsinke eller tilpasse implementeringen

Dette er juridisk mulig. Spørsmålet er politisk vilje, ikke rettslig adgang.

Avslutning: Klima, kontroll og realpolitikk

I en tid der mange opplever at politiske beslutninger flyttes stadig lenger bort fra hverdagen deres, er energipolitikk blitt et spørsmål om selvstyre.

RED III representerer et veiskille: enten fortsetter vi å løse reelle problemer gjennom stadig mer overnasjonal styring eller vi tar eierskap til løsningene selv, der vi allerede har kompetanse og ressurser

Norge har en unik mulighet til å vise at: lokal energi, nasjonal kontroll og klimamål ikke står i motsetning til hverandre. Spørsmålet er om vi tør å bruke den.