Å holde verden: Om det maskuline ansvaret og den feminine essensen

Introduksjon 

I en tid der gamle roller smuldrer og nye forventninger oppstår, kjenner mange menn en indre uro. Ikke nødvendigvis fordi de er svake, men fordi de mangler et språk, en retning, en dypere forståelse av hva det egentlig betyr å være mann. Ikke bare som en kjønnsidentitet, men som en bærer av noe større.

Jeg tror på noe enkelt, men kraftfullt: en mann skal holde.

Han skal holde sitt arbeid, holde sitt kall, holde sin familie. Ikke nødvendigvis mestre alt optimalt til enhver tid, men godt nok, og alltid være til stede. Være grunnfjell, være bevissthet, være nærvær. Når alt stormer, skal han ikke nødvendigvis vite alt, men han skal stå der, og holde rommet.

Det maskuline som beholder

I mange eldgamle tradisjoner er det maskuline forbundet med struktur, retning, stillhet, og evnen til å bære kaos uten å miste seg selv. Mannens rolle er ikke bare å «skaffe» eller «prestere», men å være beholderen som livet kan utfolde seg innenfor. Et slags levende tempel for familien, samfunnet og relasjonene rundt ham.

Dette ansvaret er ikke gitt med fødselen, det må velges. Hver dag. Det krever en indre disiplin, en vilje til å møte seg selv i stillhet, i smerte, i sannhet. Det krever mot til å føle, uten å flykte. Og det krever styrke til å stå i det feminine, som ikke kan kontrolleres, men må elskes.

Den feminine essens

Samtidig bærer kvinnen en annen gave. En gave som ikke først og fremst handler om å «holde», men om å være selve livets uttrykk. Hun er ikke nødvendigvis den som skal strukturere og kontrollere alt, men den som flyter, føler, føder, fysisk og emosjonelt.

Hennes styrke ligger i tilstedeværelse og rytme, i hennes dype forbindelse til syklus, intuisjon og det uforutsigbare. Å forvente at hun skal holde alt, både arbeid og hjem, både struktur og livskraft, er ikke likestilling. Det er fornektelse av hennes natur.

Likestilling handler ikke om å gjøre det samme.

Det handler om å ære hverandres ulikhet, og møte hverandre i gjensidig respekt og overgivelse.

Ingen hierarki, bare dybde

Dette er ikke en hierarkisk visjon, men en komplementær. Mannen og kvinnen er ikke like, de er like verdifulle, men forskjellige i uttrykk. Å erkjenne det er ikke gammeldags. Det er eldgammelt.

I stedet for å presse kvinner til å bli mer som menn, og menn til å bli mer nøytrale, kan vi begynne å gjenoppdage det hellige i polaritetene. I dansen mellom holderen og den som blir holdt. Mellom struktur og strøm, klarhet og kaos, vilje og hengivelse.

En utfordring til menn

Så, kjære bror, hvis du kjenner et kall i brystet når du leser dette, så vet du hva du må gjøre.

Ikke bli perfekt. Ikke bli sterkere. Bli mer til stede.

Hold det som er ditt å holde. Vær en trygg havn, også når du selv kjenner bølgene slå. Ikke trekk deg unna det turbulente, stå i det. Det er det som gjør deg til en mann.

For i det øyeblikket du velger å bære, ikke fordi du må, men fordi du kan, da trer du inn i din sanne kraft.

Og verden vil kjenne forskjellen.