Når smerte avler smerte: Et dypere blikk på Pride, opprør og tapet av samhørighet

Introduksjon 

Jeg har i lengre tid kjent på en uro når jeg ser utviklingen i samfunnet vårt. Pride-bevegelsen, som i utgangspunktet ble presentert som en feiring av kjærlighet og inkludering, fremstår for meg i dag mer som et opprør, mindre som et uttrykk for kjærlighet, og mer som en kamp mot noe... Og jeg klarer ikke å fri meg fra tanken: dette handler ikke lenger primært om kjærlighet. Det handler om smerte.

Det er ikke en behagelig tanke, men kanskje er det på tide å være ærlige med oss selv om hva vi egentlig ser, ikke bare i gatene eller på skjermen, men i samfunnets og menneskets dypeste indre.

Smerte som drivkraft, hva skaper det egentlig?

Det finnes en enkel, men dypt sann setning: Smerte som ikke blir helbredet, blir videreført. Og når en bevegelse er født av avvisning, mobbing og marginalisering, slik Pride i stor grad er, bærer den også med seg denne smerten videre. Ikke alltid som et sår som skal leges, men som et flagg som skal heves.

Spørsmålet er da: Hva skjer når smerten blir identiteten? Når såret ikke bare minnes, men dyrkes, og ropes ut som kamp?

Det vi da får, er noe av det vi ser i dag: Bevegelser som hardner. Samfunn som splittes. Budskap som en gang handlet om frihet og kjærlighet, blir fylt av sinne og motstand. Og smerten forsvinner ikke, den finner bare nye mål. Ofte blir det som gjenstår av fellesskap, tradisjon og familie det neste offeret.

Familiens oppløsning og tapet av felles mening

Dette snakkes det altfor lite om. Familiens svekkelse i Vesten er ikke bare noe konservative er opptatt av, det er en realitet mange kjenner på i sitt eget liv. Ensomhet, rotløshet, skilsmisser, fraværende fedre, generasjonskløfter, dette er ikke detaljer. Det er fundamentet som slår sprekker.

Og selv om det ikke er Pride-bevegelsen som har skapt dette, er den heller ikke upåvirket av den samme oppløsningen. Når individets behov og identitet trumfer alt, glipper det som en gang holdt oss sammen, ansvar, offervilje, ømhet, ydmykhet.

Mange kjenner det i magen, selv om de ikke sier det høyt: Noe er i ferd med å gå i stykker.

Så, hvor ble det av kjærligheten?

Kanskje er dette det mest smertefulle spørsmålet. Mange roper etter kjærlighet, men får svar i form av ideologi, kamp, sarkasme eller avvisning. Vi står midt i en kulturkrig hvor alle føler seg som tapere. De som roper om frihet, føler seg fortsatt ikke frie. De som roper om grenser, føler seg overkjørt. Tilliten er borte.

Men kanskje det finnes et annet språk. Et som ikke er basert på hevn eller identitetspolitikk. Et som ikke avviser tradisjon, men heller ikke undertrykker annerledeshet. Et språk som faktisk kommer fra kjærlighet, ikke smerte.

Ikke en kjærlighet som er naiv. Men en kjærlighet som sier: Nok nå. La oss lytte. La oss hele.