Det nye privilegiet: Når systemet står på minoritetens side

Introduksjon

I det moderne Norge er det lett å tro at privilegier følger hudfarge, kjønn eller majoritetstilhørighet. At det fortsatt er de "sterke" som har makten, og de "svake" som må beskyttes. Men hva om kartet ikke lenger stemmer med terrenget?

For hva skjer når staten, lovverket og kulturen samler seg om én bestemt gruppe – ikke bare for å gi like rettigheter, men for å skjerme dem fra kritikk, ansvar og forventninger? Når det ikke lenger er majoriteten som definerer normen, men en ny moralsk elite bygget rundt offerstatus og identitet?

Kanskje det er på tide å spørre:

Hvem er egentlig privilegert i Norge i dag?

Systemets nye ansikt

Når staten, lovverket, utdanningssystemet, mediene og kulturlivet samler seg om ett felles mål, å beskytte og fremme visse grupper, snakker vi ikke lenger bare om «inkludering». Vi snakker om en institusjonalisert ideologi.

Dette er synlig i:

• Lovverk som eksplisitt beskytter visse identiteter, men ikke andre.
• Støtteordninger og kvoter basert på kjønn, bakgrunn eller legning.
• Språknormer og sensur i offentlig debatt som gjør enkelte kritikker sosialt uakseptable, uansett hvor saklige de måtte være.

Konsekvensen? En ny asymmetri har oppstått: Det er ikke lenger like stor takhøyde for å kritisere minoritet som majoritet. Ikke like stor forventning til lojalitet mot samfunnets grunnverdier fra alle.

Når privilegium ikke handler om penger

Privilegier måles i dag ikke nødvendigvis i penger, eiendom eller maktposisjoner, men i kulturell kapital og moralsk beskyttelse.

En minoritetsgruppe kan ha høy arbeidsledighet og lavt utdanningsnivå, men samtidig nyte:

• Moralsk immunitet i samfunnsdebatten
• Fordeler i utdanningssystemet
• En symbolsk rolle som "systemets prioritet"

Det betyr ikke at alle minoriteter har det lett,  langt ifra. Men det betyr at problemer ikke alltid handler om undertrykkelse. Noen ganger handler de om kulturell inkompatibilitet, en manglende tilpasning til normer, språk, arbeidsetikk, eller tillit til samfunnets institusjoner. Likevel snakker vi ikke om dette, fordi det er politisk ukorrekt.

En ny ortodoksi

Det paradoksale er at mange opplever at samfunnet nå styres av en form for ny moralsk orden, en venstreliberal ortodoksi, som utgir seg for å være tolerant, men som i praksis ikke tillater dissens.

Den som våger å stille spørsmål ved denne ordenen, risikerer å stemples som rasist, transfob, bakstreversk eller verre.

Dette er ikke lenger klassisk ytringsfrihet, det er en selektiv ytringsfrihet, der noen grupper har mer rett til å bli hørt, tolket i beste mening og beskyttet mot kritikk.

Den nye urettferdigheten: Når flertallet systematisk blir neglisjert 

Midt i all denne symbolske rettferdigheten har en ny og skjult form for urett vokst fram, politisk basert urettferdighet og diskriminering av vanlige mennesker.

Disse menneskene tilhører ikke minoritetsgrupper som får støtte. De er ikke politisk interessante. De er kanskje etnisk norske, jobber, betaler skatt og følger lovene, men likevel føler de seg fullstendig oversett. Når de protesterer, blir de mistenkeliggjort. Når de stiller krav, blir de stemplet.

Det har oppstått et nytt, usynlig klasseskille:

• Gruppe kjennetegn
• Systemstøttede grupper har særvern i lov, retorisk beskyttelse, blir sett som «sårbare»
• Vanlige folk har ingen særrettigheter, men heller ingen tillatelse til å klage

Dette er en politisk og kulturell diskriminering av den stille majoriteten, folk flest, som ikke har «riktig» bakgrunn eller identitet for å bli løftet fram.

Det er ikke hat, rasisme eller bitterhet. Det er en rolig, men voksende følelse av svik.

Hva betyr det å være reelt privilegert?

Kanskje er det på tide å revurdere hele begrepet privilegium.

Hvis du har systemet i ryggen, lovverket som skjold og den offentlige moralen som våpen, er du ikke da i en privilegert posisjon, uavhengig av sosial status?

Det er ikke for å avvise reell diskriminering eller behovet for beskyttelse at vi stiller disse spørsmålene. Tvert imot: Det er for å sikre at rettferdighet faktisk er rettferdig. At ingen grupper, verken majoritet eller minoritet, får stå over samfunnet, fri for kritikk og ansvar, fordi de er definert som "utsatte".

Veien videre

Vi trenger en ny samtale om likeverd som ikke handler om offerstatus, men om gjensidig krav og gjensidig respekt. Et samfunn der alle, uansett bakgrunn, må spille på samme bane, med samme regler.

For hvis ikke:

• Bygger vi ikke fellesskap.
• Fremmer vi ikke integrering.
• Og skaper vi ikke frihet, vi skaper frykt.

Den som systemet ikke tør å kritisere, har allerede makt. Og makt uten ansvar? Det er det eldste privilegiet i boka.