De usynlige: Når de som lider mest blir sett minst

 Introduksjon 

I et samfunn som aldri har snakket mer om inkludering, psykisk helse og utenforskap, er det en gruppe som sjelden nevnes. Ikke fordi de ikke finnes. Ikke fordi de ikke lider. Men kanskje nettopp fordi de ikke gjør så mye vesen av seg.

De ensomme, de stille, de som ikke tilhører noen minoritet, som ikke har et språk for smerten sin, og som ofte ikke engang oppfattes som en gruppe.

Dette er blogginnlegget til deres ære.

Det tause flertallet

Det finnes mennesker i dette landet, tusenvis, kanskje hundretusener, som lever alene, som ikke har nære venner, som ikke har en menighet, en klan, en aktiv Facebook-gruppe eller et fellesskap med felles kamp.

De er ofte menn. Ofte eldre. Ofte "vanlige" nordmenn. Ofte mennesker som har falt ut av arbeidslivet, eller som aldri helt kom inn.

De sier ikke så mye. Ikke fordi de ikke har noe å si, men fordi ingen har lært dem hvordan man ber om hjelp. Og etter hvert tror de kanskje at de ikke har rett til det.

Når fellesskapet blir en lukket dør

I Norge har vi blitt flinke til å løfte frem minoriteter og synlige grupper:

• Innvandrerungdom som kjenner på utenforskap
• Skeive som møter diskriminering
• Kvinner i mannsdominerte rom

Alle disse gruppene fortjener støtte og synlighet. Ingen er overflødige. Men det betyr ikke at de som ikke har noe å falle tilbake på, ikke lider.

Tvert imot: Å stå alene i et hyperindividualisert samfunn som stadig bruker ord som fellesskap, uten å føle at du er del av det, er kanskje det mest smertefulle av alt. Så det er noe som ikke stemmer helt, jeg tørr påstå at de som har størst sosialt nettverk er nettopp Innvandrerungdom i Oslo. Likevel er det disse som det legges løper ifm utenforskap. Og det er ikke akkuratt få innvandrere i Oslo, det er 37% med innvandrerbakgrunn.

Strukturell usynliggjøring

Når politikere, mediene og hjelpeapparatet styrer oppmerksomhet og ressurser mot det som er synlig, roper høyt eller passer inn i mediebildet, så skjer det noe farlig:

De tause blir glemt.

• De som bor alene uten noen å ringe
• De som aldri ble invitert til fellesskap
• De som ingen snakker om – fordi de ikke har noen som snakker for dem

Dette er ikke et rop om offerstatus. Det er en påminnelse om at empati ikke bør være betinget av identitet.

Hvem trenger fellesskap mest?

Det er lett å tro at de som er i kamp har det verst. Men kanskje har de allerede et fellesskap, en mening, en retning. Noe å stå i.

Hva med han som aldri har kjent seg ønsket?

Han som aldri ble valgt først, verken i skolegården eller i voksenlivet?

Han som er arbeidsledig, alene, og uten noen som spør hvordan det går?

Vi snakker ikke om ham. Men kanskje burde vi begynne nå.

En utvidelse av empatien

Vi trenger et samfunn som evner å holde to tanker samtidig:

• At minoriteter og utsatte grupper trenger støtte og synlighet, men at de allerede har hele politikken og apparatet uporposjonelt på sin side.
• Og at den som roper minst, kan trenge mest, og det gjelder helt vanlige nordmenn.

Det handler ikke om konkurranse i lidelse. Det handler om rettferdighet. Om helhet. Om menneskelighet.