En forent eksistensteori del 2: Jord og Himmel, Ånd og DNA – Bevissthetens doble arkitektur

Introduksjon 

Hva hvis både det materielle og himmelen, biologien og ånden, er uttrykk for det samme prinsippet? I forlengelsen av enhetsteorien presentert i del 1, utforsker jeg her hvordan bevisstheten selv kan være den skapende arkitekt bak både det fysiske og det ikke-fysiske. Kanskje er DNA og himmelen ikke motsetninger, men to templer reist av samme kraft, skrevet i hver sin kode.

Fra ånd til form: DNA og himmelen som bevissthetens uttrykk

Når man først ser på eksistens som et lagdelt system, der det materielle og det immaterielle er forbundet gjennom en dypere struktur av bevissthet, blir det naturlig å spørre: Hvordan manifesterer denne bevisstheten seg i våre liv?

En mulig nøkkel finnes i DNA, dette tilsynelatende fysiske, biologiske byggverket, og i det vi kaller himmelen, et ikke-fysisk domene som gjennom historien har vært omtalt i religiøse, mystiske og symbolske språk.

Hva om disse to, DNA og himmelen, egentlig er parallelle uttrykk for det samme prinsippet? Nemlig: bevissthetens evne til å danne struktur i ulike plan av virkeligheten.

DNA - informasjonens fysiske manifestering

Tradisjonell evolusjonsteori gir oss verdifulle verktøy til å forstå tilpasning og utvikling i det biologiske livet. Men den forklarer ikke opprinnelsen til informasjonen, den kreative intelligensen, som DNA faktisk bærer. Den forklarer ikke hvorfor det finnes et system som i det hele tatt kan utvikle seg.

I et kvanteinformasjonelt perspektiv, slik som antydet av tenkere som Federico Faggin, kan vi se DNA som et materialisert uttrykk for mønstre og valg som er gjort i et dypere, ikke-materielt informasjonsfelt.

Bevissthet, som opererer på dette kvanteplanet, kan ha "designet" disse formene ikke gjennom en lineær, guddommelig plan, men gjennom resonans, tiltrekning og fri vilje, med hensikt og mulighet som veiledere.

Himmelen – et felt av ikke-materiell struktur

På samme måte som bevissthet kan forme fysisk struktur gjennom DNA, kan den også forme ikke-fysiske realiteter, som drømmer, symbolske landskap, eller det vi kaller himmelen.

Hvis vi tar konseptet “himmel” ut av sitt religiøse bilde og inn i et bevissthetsbasert verdensbilde, kan vi forstå det som et stabilt, ikke-fysisk felt av ren erfaring. Ikke et sted, men et tilstandsfelt. En arkitektur av lys, formet av intensjon, kjærlighet og høyere orden.

Akkurat som DNA er skrevet i biologisk/materielt språk, kan himmelen være skrevet i ren betydning, en slags intersubjektiv virkelighet der vesener møtes uten kropp, men ikke uten form.

Ett prinsipp – to uttrykk

Vi står da igjen med et vakkert bilde:

• DNA er bevissthetens språk i materiens rike.
• Himmelen er bevissthetens språk i lysets rike.

To templer reist av samme kraft. To måter bevissthet kan skape rom for seg selv i eksistensens struktur.

Konklusjon: Evolusjon og gjenfødelse som medskapelse

I dette lyset blir både biologisk evolusjon og åndelig gjenfødelse forstått som frie, kreative uttrykk for en dypere intelligens.

Et menneskes liv er ikke en engangsprosess, men kanskje et midlertidig uttrykk for noe evig. Og akkurat som DNA kan mutere og gjenoppstå i nye former, kan også sjelen, bevissthetens unike signatur, velge å ta ny form, og igjen tre inn i tidens strøm.

Og i mellomtiden? Kanskje hviler vi i himmelen, i den dypeste betydning av ordet, ikke som drøm, men som et reelt, informasjonsbasert landskap formet av bevissthetens høyeste muligheter.